Medio mars

Hva jeg har lest oppsummert i én setning og ett sitat (med noen unntak)

Satelittmenneskene, Katalysatormordet & De fem fyrstikkene, Hans Olav Lahlum
Spennende, underholdende og interessante krimbøker i Agatha Christies ånd ❤

Mare, Kristin Sørsdal
Denne romanen er sår uten å bli sentimental, og uhyre aktuell om flyktningkrisa og hvordan vi som europeisk eller vestlig samfunn prøver å løse den, mer eller mindre vellykket og medmenneskelig.
«(…) at Europa vil sende militærskip mot folk på flukt, at straumen allereie har byrja å endre kurs og snart er tilbake igjen til den livsfarlege ruta frå Libya, den som aldri har stoppa sjølv om tv har hatt realityshow frå Balkan gjennom heile seinsommaren.»

Elskede Poona, Karin Fossum
Å, elskede Fossum! Nå skal jeg kanskje ikke ta i for mye, for jeg har verken lest mye krim eller mye Fossum i mitt liv, men denne boka er en veldig god kombinasjon av roman- og krimsjangeren i kraft av å være fortvilende virkelig, nedstemt og uløselig, og skrekkelig sympatisk. (Dette kan være en bok man enten elsker eller hater, av internett å dømme, så den passer kanskje ikke den «typiske» krimleseren. Med det mener jeg de som nå står i kø og sikler over en bok med bilde av en bjørnefelle på).

Ly, Tomas Espedal
Om man ikke har lest Espedal før, kan Ly være en fin måte å kastes inn i det rastløse og noen ganger fortvilte, men også utsøkt poetiske og egenartede språklige universet hans.
«Vår verden må den skal den vil forandres.»

Välkommen till Amerika, Linda Boström Knausgård
Fra første setning er du inne i det vonde, tette og paradoksalt lyse rommet Boström Knausgård mesterlig skaper med de få sidene i denne romanen.
«Pappas död var en triumf för mig och Gud. Det var vårt första samarbete.» 

Bonsai, Alejandro Zambra
En kort, konsis, kynisk og humoristisk liten bok om ulykkelig og evig kjærlighet.
«Slutten på denne historien burde gi oss illusjoner, men den gjør ikke det.»

Kan jeg bli med deg hjem, Marie Aubert
Tittelen på denne novellesamlinga gir en god pekepinn på hvor sårbare alle personene i tekstene gjør seg sjøl i svært gjenkjennelige, pinlige og omveltende punkter i livet.
«Du skulle faen meg skamme deg, hermer jeg. Sjåføren snur seg og ser på meg. Kjør, da, sier jeg. Jeg skammer meg ikke, tenker jeg mens bilen svinger ut i Trondheimsveien igjen. Jeg gjør ikke det.»

Advertisements

Primo mars

 

Hva jeg har lest oppsummert i én setning og ett sitat

Det ble en rotte!, Maia Kjeldset Siverts
En ærlig, utforskende og morsom tekstsamling om det absurd djupe og enkle i det menneskelige i møte med andre, sofaer som nekter og biler man elsker.
«Hun ble til støv i armene hans. Da han åpnet vinduet litt senere på kvelden, så han at alle stjernene lyste. Han var ikke redd for å miste noen. Det eneste han var redd for, var å sette noe i halsen og dø. Han ville dø ung, men ikke så ung, ikke i dag. Og helst på en pen måte.»

(Bonussitat: «Hun ventet på ham i ni år. Han kom det tiende året. Da hadde hun akkurat rukket å skifte til joggedress, hun satt og leste Proust og ville egentlig ikke ha besøk.»)

Ollis, Ingunn Thon
Jeg vil klatre opp på en fjellknaus og holde denne boka opp slik Rafiki holdt oppe Simba i Løvenes konge, og jeg håper denne debuten får søsken. (Se mini-omtale på Instagram – langomtale kommer nok etter hvert).
«Ollis står på badet med auga att, halvvvegs lent over vasken og med tennene blotta i eit glis slik at tannbørsten kjem til. Ho gløttar litt på det eine auget og ser seg sjølv i spegelen. Det bleike andletet, mellomrommet mellom framtennene og det rosa bustehåret. Eigentleg er håret lyst. Rosafargen er berre resultatet av eit av forsøka hennar, som ikkje gjekk heilt som det skulle. For å seie det slik: Ingen har klart å lage ein sjampo som held håret reint i over ein månad, men Ollis har i alle fall prøvd.»

Syv somre og femten vintre, Ylva Ambrosia Wærenskjold
En alvorlig diktsamling som er på sitt beste når den kombinerer de tilsynelatende sanne og objektive utsagnene fra en barnevernsmappe med jeg-personens poetiske funderinger.
«jeg er det hånden treffer
jeg er det din hånd treffer
jeg er det som treffes av din hånd
jeg er hånden, truffet»

Menneskefluene, Hans Olav Lahlum
Herlig nostalgisk lettvekter, skapt for oss som setter større pris på mysterier enn trillere, og sarkasme heller enn blod og gørr.
«Det finnes en del mennesker som en eller annen gang i livet har opplevd noe så vanskelig og smertefullt at de aldri kommer over det. De blir menneskefluer, og nesten hele deres tilværelse kommer senere til å kretse rundt det som skjedde.»

Medio februar

Denne uka har jeg endelig fått høre sendinga hvor Dag Johan Haugerud offisielt ble tildelt P2-lytternes romanpris og frydet meg over å høre litt mer om romanen som foreløpig troner som min favoritt i 2017. Haugerud er befriende jordnær, og det samme kan kanskje sies om Enkle atonale stykker for barn?

I tillegg har jeg fått med meg at Vigdis Hjorth desillusjonerer i Morgenbladet.

Tenk om vi befinner oss like forut for den store forandringen? At vi er mange ensomme sjeler, fremdeles forblindet, men på nippet til å åpne øynene for den store forandringen?

Utover det har jeg hovedsakelig pushet bøker, og da først og fremst ovennevnte roman og Svikne dagar, på intetanende ettermiddagshandlere.

Hva jeg har lest oppsummert i én setning og ett sitat

Overskuddet – fabrikken, Leslie Kaplan (Oversatt av Hanne Ørstavik)
Genialt forstyrrende om en gjentakende, mekanisk og abstrakt/konkret tilværelse.
«Tiden er et annet sted : i hodet eksisterer bare rommet, uendelig, og alt liv, presset sammen, komprimert som en død stein.»

Svikne dagar, Elena Ferrante (Oversatt av Kristin Sørsdal)
Intenst og oppslukende om Olga som forsøker å overleve å bli forlatt av sin mann.
«Ei kvinne kan lett drepe nokon på gata, midt i ei folkemengde, ho kan gjere det mykje lettare enn ein mann. Valden hennar liknar ein leik, ein parodi, ein upassande og litt latterleg bruk av den maskuline viljen til å gjere vondt.»

Luftmensch, Joanna Rzadkowska
Tidvis tankevekkende og fasinerende.
«(…) en god ryggmuskulatur er ferskvare» 

Alt som ikke har blitt tjoret fast, Eirin Gundersen
En omsluttende, særs finjustert tekstsamling som umerkelig fletter sammen fortid og nåtid, visdomsord og usikkerhet.
«Jeg bøyer meg over den gamle gravsteinen; skriften er ikke lenger synlig.
Jeg legger blomstene ned. Et lite barn springer ut fra den hvite kirka, fra tankene,
fra hendene mine – jeg gir henne et navn, en barndom, en historie, et ansikt.»

Hold pusten så lenge du kan

Debutromanen Hold pusten så lenge du kan beskriver angst og tap så du kjenner det på kroppen.

Processed with VSCO with t1 preset

Maria Sand
Hold pusten så lenge du kan
Forlaget Oktober
Utgitt i 2015

Ved panikkangst kan man gjøre ulike øvelser for å stanse anfallet. Ifølge amerikanske komedier kan man puste i pose. Mer troverdige kilder forteller at man kan puste i firkant, hva enn det skal bety. Hvis alt feiler kan man holde pusten så lenge man kan.

Maria Sands debutroman skildrer hvordan denne angsten kan følge et menneske gjennom et helt liv. Gjennom hovedpersonen Alva får leseren innblikk i de opprivende hendelsene som kan forfølge en, og man kan nærmest kjenne på ryggen hvordan lyden av tassende blå cherroxer forfølger Alva hele livet.

I begynnelsen er romanen viet til hovedpersonens barndom. Med god innlevelse og kunnskap om barnets språk, som endres og hopper fra tanke til tanke, skildrer Sand en sår og vond oppvekst i førsteperson. Alva passer ikke inn med de andre barna på skolen, og bestevenninnen er en som trekker seg unna når ting blir vanskelig. Med en helt fraværende far, som kun bryr seg om sin egen skriving, og en mor som riktignok prøver alt hun kan, men som ikke liker å se alle utfordringene livet gir, føler Alva seg naturlig nok ensom. Hun trer inn i verden av tvangstanker og repetisjoner som Sand videreformidler på en god måte, gjennom romanens språk.

Sex, sigg og sprit fører Alva gjennom ungdomslivet. Når vi åpner siden til et nytt kapittel er det et nytt språk, dog like introvert rettet mot Alva. Det er ikke lenger Alva som forteller, men Alva som blir tiltalt som du av en støttende fortellerstemme. I begynnelsen likte jeg ikke skillet, og ønsket meg tilbake til innblikket jeg hadde hatt i såre, lille Alvas tanker, men forsto snart at skillet var hensiktsmessig i teksten om tenårenes Alva. Det skaper det samme skillet fra leseren som de rundt Alva opplever. Hun trekker seg mer unna trygge omgivelser, som hun i skammen sin ikke klarer å takle, og begir seg ut i en brokete verden med mennesker man helst ikke vil at en sårbar person skal ha rundt seg, og får altfor mange opplevelser en ung person ikke trenger i bagasjen.

Alvas opplevelser forfølger henne inn i voksenlivet. Hun søker kjærlighet hvor enn hun går, og legger skjebnen sin i andres hender. Til slutt er det en helt uventet type kjærlighet som gjør at romanen slutter på en forholdsvis god note, og den nå voksne Alva tar over fortellerstemmen og snakker til sitt kjærlighetsobjekt i siste kapittel.

Til tross for at romanen omhandler mange hendelser fra barndom til voksenliv, beholder den alltid sin overordnede tematikk, og har et utfordrende språk som fungerer og gir liv til en introvert tekst. Hold pusten så lenge du kan er en god debut som gir forventinger og forhåpninger om en andreroman.

Først publisert på Atrium.

Jeg vil, Helle!

Helle Helles siste roman Hvis du vil, er en deilig leseopplevelse om hverdagslivet og dets små føringer.

Hvis du vilHelle Helle
Hvis du vil
Forlaget Oktober
Utgitt på norsk i 2015
Oversatt av Trude Marstein

To mennesker er fanget på samme sted, i skogen, de har gått seg vill hver for seg, men funnet sammen i sin forvillelse. De begynner å prate – hun er snakkesalig og han er lutter øre. Du har hørt det før, tenker du? Ikke på langt nær, for dette er Helle Helle, og hun tar deg med på en språklig oppdagelsesferd du kommer til å huske lenge etter permene er lukket.

De finner ly i en gapahuk i skogen, oppholdt av mørke, en vannblemme og to mobiltelefoner uten dekning. Dette danner rammefortellingen for en historie om hvordan hun endte opp i skogen, og de ørsmå hendelsene som utgjør henne og hennes liv. Jeget i historiens rammefortelling trekker tidlig oppmerksomhet til sitt eget språk, og kommenterer det som fremstår som utilstrekkeligheter og gjentakelser i formuleringene sine. Små, subtile, språklige oppmerksomheter avslører at bare 1/9 av isfjellet er på overflaten. Sammen med jegets små innspill og Helles tekstlige flyt og forundrende formuleringer, får ubetydelige hendelser framstå betydelige, og vi blir godt kjent med kvinnen teksten indirekte handler om.

Helle klarer å skape forståelse for de store tingene gjennom et skrevet liv, uten å stille noen store filosofiske spørsmål. Livet drar deg ikke nødvendigvis etter de store avgjørelsene, men gjennom de dagligdagse hendelsene, som yoghurtflekker i kjøleskapet, en feilanvendt grønnsakskost, trampende barneføtter og blikk som ikke blir møtt.

Hvis du liker å underholdes av adjektiver og utbroderende beskrivelser er ikke Helle din kopp te. Er du derimot ute etter en deilig leseopplevelse og noen timer dypt inne i den danske skogen, med intrikate avbrekk til hverdagslivet, kommer du til å elske Hvis du vil.

Først publisert på Atrium