Medio mars

Hva jeg har lest oppsummert i én setning og ett sitat (med noen unntak)

Satelittmenneskene, Katalysatormordet & De fem fyrstikkene, Hans Olav Lahlum
Spennende, underholdende og interessante krimbøker i Agatha Christies ånd ❤

Mare, Kristin Sørsdal
Denne romanen er sår uten å bli sentimental, og uhyre aktuell om flyktningkrisa og hvordan vi som europeisk eller vestlig samfunn prøver å løse den, mer eller mindre vellykket og medmenneskelig.
«(…) at Europa vil sende militærskip mot folk på flukt, at straumen allereie har byrja å endre kurs og snart er tilbake igjen til den livsfarlege ruta frå Libya, den som aldri har stoppa sjølv om tv har hatt realityshow frå Balkan gjennom heile seinsommaren.»

Elskede Poona, Karin Fossum
Å, elskede Fossum! Nå skal jeg kanskje ikke ta i for mye, for jeg har verken lest mye krim eller mye Fossum i mitt liv, men denne boka er en veldig god kombinasjon av roman- og krimsjangeren i kraft av å være fortvilende virkelig, nedstemt og uløselig, og skrekkelig sympatisk. (Dette kan være en bok man enten elsker eller hater, av internett å dømme, så den passer kanskje ikke den «typiske» krimleseren. Med det mener jeg de som nå står i kø og sikler over en bok med bilde av en bjørnefelle på).

Ly, Tomas Espedal
Om man ikke har lest Espedal før, kan Ly være en fin måte å kastes inn i det rastløse og noen ganger fortvilte, men også utsøkt poetiske og egenartede språklige universet hans.
«Vår verden må den skal den vil forandres.»

Välkommen till Amerika, Linda Boström Knausgård
Fra første setning er du inne i det vonde, tette og paradoksalt lyse rommet Boström Knausgård mesterlig skaper med de få sidene i denne romanen.
«Pappas död var en triumf för mig och Gud. Det var vårt första samarbete.» 

Bonsai, Alejandro Zambra
En kort, konsis, kynisk og humoristisk liten bok om ulykkelig og evig kjærlighet.
«Slutten på denne historien burde gi oss illusjoner, men den gjør ikke det.»

Kan jeg bli med deg hjem, Marie Aubert
Tittelen på denne novellesamlinga gir en god pekepinn på hvor sårbare alle personene i tekstene gjør seg sjøl i svært gjenkjennelige, pinlige og omveltende punkter i livet.
«Du skulle faen meg skamme deg, hermer jeg. Sjåføren snur seg og ser på meg. Kjør, da, sier jeg. Jeg skammer meg ikke, tenker jeg mens bilen svinger ut i Trondheimsveien igjen. Jeg gjør ikke det.»

Advertisements

Primo mars

 

Hva jeg har lest oppsummert i én setning og ett sitat

Det ble en rotte!, Maia Kjeldset Siverts
En ærlig, utforskende og morsom tekstsamling om det absurd djupe og enkle i det menneskelige i møte med andre, sofaer som nekter og biler man elsker.
«Hun ble til støv i armene hans. Da han åpnet vinduet litt senere på kvelden, så han at alle stjernene lyste. Han var ikke redd for å miste noen. Det eneste han var redd for, var å sette noe i halsen og dø. Han ville dø ung, men ikke så ung, ikke i dag. Og helst på en pen måte.»

(Bonussitat: «Hun ventet på ham i ni år. Han kom det tiende året. Da hadde hun akkurat rukket å skifte til joggedress, hun satt og leste Proust og ville egentlig ikke ha besøk.»)

Ollis, Ingunn Thon
Jeg vil klatre opp på en fjellknaus og holde denne boka opp slik Rafiki holdt oppe Simba i Løvenes konge, og jeg håper denne debuten får søsken. (Se mini-omtale på Instagram – langomtale kommer nok etter hvert).
«Ollis står på badet med auga att, halvvvegs lent over vasken og med tennene blotta i eit glis slik at tannbørsten kjem til. Ho gløttar litt på det eine auget og ser seg sjølv i spegelen. Det bleike andletet, mellomrommet mellom framtennene og det rosa bustehåret. Eigentleg er håret lyst. Rosafargen er berre resultatet av eit av forsøka hennar, som ikkje gjekk heilt som det skulle. For å seie det slik: Ingen har klart å lage ein sjampo som held håret reint i over ein månad, men Ollis har i alle fall prøvd.»

Syv somre og femten vintre, Ylva Ambrosia Wærenskjold
En alvorlig diktsamling som er på sitt beste når den kombinerer de tilsynelatende sanne og objektive utsagnene fra en barnevernsmappe med jeg-personens poetiske funderinger.
«jeg er det hånden treffer
jeg er det din hånd treffer
jeg er det som treffes av din hånd
jeg er hånden, truffet»

Menneskefluene, Hans Olav Lahlum
Herlig nostalgisk lettvekter, skapt for oss som setter større pris på mysterier enn trillere, og sarkasme heller enn blod og gørr.
«Det finnes en del mennesker som en eller annen gang i livet har opplevd noe så vanskelig og smertefullt at de aldri kommer over det. De blir menneskefluer, og nesten hele deres tilværelse kommer senere til å kretse rundt det som skjedde.»

Litt for enkel enke

Da jeg leste Piken på toget ble jeg veldig underholdt. Sidene bladde seg nærmest sjøl. Kanskje moderne krim er noe for meg likevel, tenkte jeg. Fiona Bartons debut får meg til å tvile. Til tross for å inneholde nesten 300 sider skrift og ulike fortellerperspektiver, er Enken kjedsommelig enkel og endimensjonal.

Enken

Fiona Barton
Enken (The Widow)
Cappelen Damm 2016

Anmelderne går visstnok av stabelen for denne romanen. «De som likte Flink pike, vil elske denne», sier US Weekly. Nja… Erstatt «elske denne» med «synes denne er helt grei», og du har’n.

Jeg synes Enken er tidvis spennende og den har jo et tematisk mørke over seg. Glen Taylor, som ved romanens start nettopp har dødd i en trafikkulykke, har fire år tidligere vært anklaget for bortføringa og muligens drapet på en toåring. Man veit ennå ikke hvem som faktisk bortførte toåringen, men pressen er samstemte om at det var Taylor, til tross for at juryen frikjente han den gang. Fortid og nåtid nøstes opp av førstepersonsfortellinga til hans enke, Jean, med sporadiske tredjepersonsfortellinger om arbeidet til drapsetterforskeren Sparkes og journalisten Kate, som kjemper om eneretten til intervjuer med enka.

Romanen er fortellerteknisk forvirrende, språket er dvaskt og gjentakende, og historien er rett og slett ikke videre spennende.

«Hvor er du, Bella?» spurte han fotografiet på skrivebordet.

Sitatet ovenfor er bare ett av altfor mange steder hvor jeg ville skrevet «Show, don’t tell!» med hard rød tusj i margen på manuskriptet. Ofte blir teksten for melodramatisk og påtatt.

Premisset for historien virker også urealistisk. Ville pressen jaktet slik på en frikjent mann og i tillegg slått leir utafor huset til enka hans rett etter hans død? Kanskje i store, ukjente Storbritannia? Samtidig er Jean altfor oppegående til å ville ha blitt hos psykopatiske, pedofile Glen når ho skjønner hvem han egentlig er. Den upålitelige fortelleren i denne upålitelig forteller-krimmen fremstår for pålitelig til å oppfylle egne sjangerpretensjoner. De psykologiske forklaringene og termene Sparkes blir gitt/gir for å begrunne Jeans valg er ikke godt noe argumentert for, og virker plassert som en quick fix på historien om et samliv som ikke henger helt på greip.

Det mest interessevekkende med historien er det psykiske spillet mellom Glen Taylor og kona, men dette diskuteres ikke nok til å bli interessant. Personene blir aldri mer enn karakterer og man blir ikke engang godt kjent med førstepersonsforteller Jean.

Barton tar seg språklige friheter altfor sjelden og man føler seg utsultet på noe nyskapende i en bok som allerede er skrevet flere ganger i mer vellykket form av Flink pike og Piken på toget.

For øvrig: En detalj som plaget meg voldsomt var at samtlige mannlige karakterer er omtalt ved etternavn, mens de kvinnelige omtales ved fornavn. Om dette er gjort bevisst er det ikke påpekt nok til å fungere som noe som helst. Er det gjort ubevisst så gir det de mannlige karakterene en uhensiktsmessig autoritet som den kvinnelige forfatteren umulig kan gå god for…