April og mai, hvor ble dere av?

Ting jeg har lest

Kunsten å bli glad i seg selv, Yukiko Motoya (oversatt av Magne Tørring)
Jeg kommer til å lese mer av Yukiko Motoya. Lettlest novelle-aktig roman med nok språklige finurligheter til å bli veldig interessant. Linde er en akkurat tilstrekkelig sympatisk person som gjennomskuer sosial staffasje og samspill mens hun leter etter tilhørighet i vennegjengen og ikke minst i seg selv. Motaya viser hvordan små trivialiteter kan forme et liv, uten at valgene man tar nødvendigvis definerer en person eller skaper et tydelig mål. Hvis du likte Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, kommer du til å sette pris på denne også. #matheaforprez

Året, Tomas Espedal
Denne romanen virker ufullendt og umotivert. Espedal er så genialt god språklig sett, at det er frustrerende å lese en roman hvor språket er så middelmådig dyrket. Her er det dessverre (og jeg er oppriktig nedstemt over dette) langt mellom høydepunktene, men jeg har ikke mistet trua på Espedal ennå!

 

Hillbilly Elegy, J. D. Vance
Vance beskriver eksistensen og grunnlaget for en isolert samfunnsgruppe på en særegent sympatisk måte. Hvis du lurer på hvorfor Trump ble president, hvordan samfunnet kan «make a murderer» eller vil ha mer innsikt i S-Town-fenomenet; les denne. 

 


Vi var aldri brødre, Pia Edvardsen
Pia Edvardsen har virkelig mestret antydningens kunst. Språket hennes har en egenartet, godlynt stemning som uten å forklare avslører små mysterier i hovedpersonen og i familien hun både lener seg mot og trekker seg unna. Språkets kontrollerte framferd speiles av personene det beskriver. Vi var aldri brødre er en veldig god debut!

Coffee, Tea, or Murder? (Murder, She Wrote, #27), Donald Bain (Jessica Fletcher)
Guilty pleasure og noe så merkelig som en bok basert på en TV-serie. Denne fikk jeg i gave av en av mine fjongeste venner, som tilfeldigvis deler min kjærlighet til J. B. Fletcher. Søt, fin og lettlest, var den!

 

 

Unngå øyekontakt, Nora Aschim
Noen bøker veit man at man kommer til å lese igjen og igjen gjennom livet. Unngå øyekontakt er en av dem. Aschim beskriver tankebanene til hva jeg skjønner er en ung, psykisk sjuk person, på en smertefullt gjenkjennelig måte, uten en eneste klisje. Jansson-referansene er også svært vellykket benyttet. Diktsamlingen framstår både eksperimentell og helstøpt på samme tid.


Trilogien, Jon Fosse
Egentlig tre separate romaner som fint kan leses som én, svøpt i et slør av drøm, kjærlighet og sorg. I Fosses univers er kjærligheten sterkere enn død og moral, og uvirkelig håpefull.

 


Senteret, Victoria Durnak
Språket til Durnak er fascinerende, freidig og ærlig. Komposisjonen i denne romanen er glimrende, med passende stikk til nettverden og samfunnet generelt sine krav til hvordan man bør leve livet sitt. Selv om handlingsløpet til tider faller gjennom som noe urealistisk, er Senteret stillferdig spennende og engasjerende.

Advertisements

Hellane, Henning!

(Ja, jeg er også litt sånn flau over bokstavrim-overskriftene mine, men once you’ve done bokstavrim, you can’t stop).

I utgangspunktet handler Henning H. Bergsvågs siste diktsamling om tidenes oftest dokumenterte tema: Kjærlighet – brudd. Desto mer imponerende er det da at Bergsvåg klarer å gi en helt unik opplevelse av tematikken.

bergsva%cc%8agHenning H. Bergsvåg
Du er ikke her
Dikt
Gyldendal 2016

Du er ikke her handler også om forsøket på å språkliggjøre noe av det vanskeligste man har opplevd og definere en man fortsatt elsker, som ikke lenger elsker en. Ønsket om å kunne skrive om historien ligger og vaker i venstremargen. Det virker som om jeg-personen skriver diktene i et fortvilt forsøk på å holde på kjæresten sin, og i tillegg for å kunne gi slipp eller få en forståelse av bruddet. Bergsvåg klarer å beskrive følelser på en så presis måte at språket blir som en skikkelse i seg sjøl. Jeg vil holde rundt setningene og trøste dem.

Etter å ha brukt fem år av livet nesten utelukkende på å lære hvordan man skal finne kritikkverdige elementer i tekst, finner jeg det bemerkelsesverdig å lukke permene på ei bok og innse at øynene bare har sklidd gjennom teksten. Jeg gir aldri terningkast, men Du er ikke her er på toppen av pallen, best i klassen og først over målstreken.

2017 begynte med en bunke av diktsamlinger på nattbordet, og denne har vært den som har utmerket seg mest. Som kvasibergenser er jeg stolt av å tenke på at en av samtidens beste poeter er fra den samme byen som jeg bor i.

*»hellane» er for øvrig et bergensk kraftuttrykk passende for å indikere begeistring over diktsamlinger man ikke helt klarer å slutte å skryte av.

Litt for enkel enke

Da jeg leste Piken på toget ble jeg veldig underholdt. Sidene bladde seg nærmest sjøl. Kanskje moderne krim er noe for meg likevel, tenkte jeg. Fiona Bartons debut får meg til å tvile. Til tross for å inneholde nesten 300 sider skrift og ulike fortellerperspektiver, er Enken kjedsommelig enkel og endimensjonal.

Enken

Fiona Barton
Enken (The Widow)
Cappelen Damm 2016

Anmelderne går visstnok av stabelen for denne romanen. «De som likte Flink pike, vil elske denne», sier US Weekly. Nja… Erstatt «elske denne» med «synes denne er helt grei», og du har’n.

Jeg synes Enken er tidvis spennende og den har jo et tematisk mørke over seg. Glen Taylor, som ved romanens start nettopp har dødd i en trafikkulykke, har fire år tidligere vært anklaget for bortføringa og muligens drapet på en toåring. Man veit ennå ikke hvem som faktisk bortførte toåringen, men pressen er samstemte om at det var Taylor, til tross for at juryen frikjente han den gang. Fortid og nåtid nøstes opp av førstepersonsfortellinga til hans enke, Jean, med sporadiske tredjepersonsfortellinger om arbeidet til drapsetterforskeren Sparkes og journalisten Kate, som kjemper om eneretten til intervjuer med enka.

Romanen er fortellerteknisk forvirrende, språket er dvaskt og gjentakende, og historien er rett og slett ikke videre spennende.

«Hvor er du, Bella?» spurte han fotografiet på skrivebordet.

Sitatet ovenfor er bare ett av altfor mange steder hvor jeg ville skrevet «Show, don’t tell!» med hard rød tusj i margen på manuskriptet. Ofte blir teksten for melodramatisk og påtatt.

Premisset for historien virker også urealistisk. Ville pressen jaktet slik på en frikjent mann og i tillegg slått leir utafor huset til enka hans rett etter hans død? Kanskje i store, ukjente Storbritannia? Samtidig er Jean altfor oppegående til å ville ha blitt hos psykopatiske, pedofile Glen når ho skjønner hvem han egentlig er. Den upålitelige fortelleren i denne upålitelig forteller-krimmen fremstår for pålitelig til å oppfylle egne sjangerpretensjoner. De psykologiske forklaringene og termene Sparkes blir gitt/gir for å begrunne Jeans valg er ikke godt noe argumentert for, og virker plassert som en quick fix på historien om et samliv som ikke henger helt på greip.

Det mest interessevekkende med historien er det psykiske spillet mellom Glen Taylor og kona, men dette diskuteres ikke nok til å bli interessant. Personene blir aldri mer enn karakterer og man blir ikke engang godt kjent med førstepersonsforteller Jean.

Barton tar seg språklige friheter altfor sjelden og man føler seg utsultet på noe nyskapende i en bok som allerede er skrevet flere ganger i mer vellykket form av Flink pike og Piken på toget.

For øvrig: En detalj som plaget meg voldsomt var at samtlige mannlige karakterer er omtalt ved etternavn, mens de kvinnelige omtales ved fornavn. Om dette er gjort bevisst er det ikke påpekt nok til å fungere som noe som helst. Er det gjort ubevisst så gir det de mannlige karakterene en uhensiktsmessig autoritet som den kvinnelige forfatteren umulig kan gå god for…

Hold pusten så lenge du kan

Debutromanen Hold pusten så lenge du kan beskriver angst og tap så du kjenner det på kroppen.

Processed with VSCO with t1 preset

Maria Sand
Hold pusten så lenge du kan
Forlaget Oktober
Utgitt i 2015

Ved panikkangst kan man gjøre ulike øvelser for å stanse anfallet. Ifølge amerikanske komedier kan man puste i pose. Mer troverdige kilder forteller at man kan puste i firkant, hva enn det skal bety. Hvis alt feiler kan man holde pusten så lenge man kan.

Maria Sands debutroman skildrer hvordan denne angsten kan følge et menneske gjennom et helt liv. Gjennom hovedpersonen Alva får leseren innblikk i de opprivende hendelsene som kan forfølge en, og man kan nærmest kjenne på ryggen hvordan lyden av tassende blå cherroxer forfølger Alva hele livet.

I begynnelsen er romanen viet til hovedpersonens barndom. Med god innlevelse og kunnskap om barnets språk, som endres og hopper fra tanke til tanke, skildrer Sand en sår og vond oppvekst i førsteperson. Alva passer ikke inn med de andre barna på skolen, og bestevenninnen er en som trekker seg unna når ting blir vanskelig. Med en helt fraværende far, som kun bryr seg om sin egen skriving, og en mor som riktignok prøver alt hun kan, men som ikke liker å se alle utfordringene livet gir, føler Alva seg naturlig nok ensom. Hun trer inn i verden av tvangstanker og repetisjoner som Sand videreformidler på en god måte, gjennom romanens språk.

Sex, sigg og sprit fører Alva gjennom ungdomslivet. Når vi åpner siden til et nytt kapittel er det et nytt språk, dog like introvert rettet mot Alva. Det er ikke lenger Alva som forteller, men Alva som blir tiltalt som du av en støttende fortellerstemme. I begynnelsen likte jeg ikke skillet, og ønsket meg tilbake til innblikket jeg hadde hatt i såre, lille Alvas tanker, men forsto snart at skillet var hensiktsmessig i teksten om tenårenes Alva. Det skaper det samme skillet fra leseren som de rundt Alva opplever. Hun trekker seg mer unna trygge omgivelser, som hun i skammen sin ikke klarer å takle, og begir seg ut i en brokete verden med mennesker man helst ikke vil at en sårbar person skal ha rundt seg, og får altfor mange opplevelser en ung person ikke trenger i bagasjen.

Alvas opplevelser forfølger henne inn i voksenlivet. Hun søker kjærlighet hvor enn hun går, og legger skjebnen sin i andres hender. Til slutt er det en helt uventet type kjærlighet som gjør at romanen slutter på en forholdsvis god note, og den nå voksne Alva tar over fortellerstemmen og snakker til sitt kjærlighetsobjekt i siste kapittel.

Til tross for at romanen omhandler mange hendelser fra barndom til voksenliv, beholder den alltid sin overordnede tematikk, og har et utfordrende språk som fungerer og gir liv til en introvert tekst. Hold pusten så lenge du kan er en god debut som gir forventinger og forhåpninger om en andreroman.

Først publisert på Atrium.

De fem årstidene

Gaute Heivoll syr vakre bilder av levd liv i sin nye roman.

De fem årstidene.jpegGaute Heivoll
De fem årstidene
Tiden Norsk Forlag
Utgitt i 2014

Igjen har Heivoll skapt et lite univers med inspirasjon fra det levde liv, med disiplinerte forklaringer og underfundige formuleringer.Formuleringer som mangler i mye annen litteratur man finner på bestselgerlistene i dag. De fem årstidene er et vakkert portrett av en person vi alle kjenner, skal kjenne eller kanskje en dag kommer til å være. Pensjonisten som endelig skal gjøre det han alltid har drømt om. Dette er i utgangspunktet en enkel historie om kampen mot grevling og elg i hagen, ønsket om å skape (eller kanskje reparere) og gleden av å være aleine i et samhold. Ført i Heivolls virkningsfulle penn får enkelheten et eventyrlig slør, og nostalgien unnslipper noe av sin sentimentalitet.

Alt dette til tross får man en aldri så liten bismak av metall av denne romanen. En ettersmak av industri. Hver setning er så utstudert at det nærmest blir for gjennomført, og jeg tar meg i å finne konkrete setninger og formuleringer som jeg husker fra Heivolls tidligere romaner. Grunnen til at jeg husker disse formuleringene er sjølsagt fordi de er bemerkelsesverdig gode eller gir nytt liv til en død metafor. Man kan si at dette gjenbruket virker mot sin hensikt, men Heivolls mest brukte virkemiddel er kanskje nettopp gjentakelsen, sammenflettingene, gjenkjenningene; så kanskje denne lille bismaken skal få ligge.

Fortid, nåtid og fortidig framtid flettes umerkelig sammen gjennom tekstlig fotografi, maleri og film. Dette kildemateriale som er utgangspunkt for romanen er nesten til å ta å føle på. Budskapet sys med sirlige korssting gjennom romanen, og dramatiske momenter hviskes mildt i øret. For noen av oss kan formidlingen kanskje bli noe fintfølende. Når det er sagt, er dette nok en god roman av Heivoll, og om du ikke legger altfor stor vekt på formuleringen nok en er det en svært god leseopplevelse.

Først publisert på Atrium

Jeg vil, Helle!

Helle Helles siste roman Hvis du vil, er en deilig leseopplevelse om hverdagslivet og dets små føringer.

Hvis du vilHelle Helle
Hvis du vil
Forlaget Oktober
Utgitt på norsk i 2015
Oversatt av Trude Marstein

To mennesker er fanget på samme sted, i skogen, de har gått seg vill hver for seg, men funnet sammen i sin forvillelse. De begynner å prate – hun er snakkesalig og han er lutter øre. Du har hørt det før, tenker du? Ikke på langt nær, for dette er Helle Helle, og hun tar deg med på en språklig oppdagelsesferd du kommer til å huske lenge etter permene er lukket.

De finner ly i en gapahuk i skogen, oppholdt av mørke, en vannblemme og to mobiltelefoner uten dekning. Dette danner rammefortellingen for en historie om hvordan hun endte opp i skogen, og de ørsmå hendelsene som utgjør henne og hennes liv. Jeget i historiens rammefortelling trekker tidlig oppmerksomhet til sitt eget språk, og kommenterer det som fremstår som utilstrekkeligheter og gjentakelser i formuleringene sine. Små, subtile, språklige oppmerksomheter avslører at bare 1/9 av isfjellet er på overflaten. Sammen med jegets små innspill og Helles tekstlige flyt og forundrende formuleringer, får ubetydelige hendelser framstå betydelige, og vi blir godt kjent med kvinnen teksten indirekte handler om.

Helle klarer å skape forståelse for de store tingene gjennom et skrevet liv, uten å stille noen store filosofiske spørsmål. Livet drar deg ikke nødvendigvis etter de store avgjørelsene, men gjennom de dagligdagse hendelsene, som yoghurtflekker i kjøleskapet, en feilanvendt grønnsakskost, trampende barneføtter og blikk som ikke blir møtt.

Hvis du liker å underholdes av adjektiver og utbroderende beskrivelser er ikke Helle din kopp te. Er du derimot ute etter en deilig leseopplevelse og noen timer dypt inne i den danske skogen, med intrikate avbrekk til hverdagslivet, kommer du til å elske Hvis du vil.

Først publisert på Atrium