Hellane, Henning!

(Ja, jeg er også litt sånn flau over bokstavrim-overskriftene mine, men once you’ve done bokstavrim, you can’t stop).

I utgangspunktet handler Henning H. Bergsvågs siste diktsamling om tidenes oftest dokumenterte tema: Kjærlighet – brudd. Desto mer imponerende er det da at Bergsvåg klarer å gi en helt unik opplevelse av tematikken.

bergsva%cc%8agHenning H. Bergsvåg
Du er ikke her
Dikt
Gyldendal 2016

Du er ikke her handler også om forsøket på å språkliggjøre noe av det vanskeligste man har opplevd og definere en man fortsatt elsker, som ikke lenger elsker en. Ønsket om å kunne skrive om historien ligger og vaker i venstremargen. Det virker som om jeg-personen skriver diktene i et fortvilt forsøk på å holde på kjæresten sin, og i tillegg for å kunne gi slipp eller få en forståelse av bruddet. Bergsvåg klarer å beskrive følelser på en så presis måte at språket blir som en skikkelse i seg sjøl. Jeg vil holde rundt setningene og trøste dem.

Etter å ha brukt fem år av livet nesten utelukkende på å lære hvordan man skal finne kritikkverdige elementer i tekst, finner jeg det bemerkelsesverdig å lukke permene på ei bok og innse at øynene bare har sklidd gjennom teksten. Jeg gir aldri terningkast, men Du er ikke her er på toppen av pallen, best i klassen og først over målstreken.

2017 begynte med en bunke av diktsamlinger på nattbordet, og denne har vært den som har utmerket seg mest. Som kvasibergenser er jeg stolt av å tenke på at en av samtidens beste poeter er fra den samme byen som jeg bor i.

*»hellane» er for øvrig et bergensk kraftuttrykk passende for å indikere begeistring over diktsamlinger man ikke helt klarer å slutte å skryte av.

Advertisements

Fy fasan, Fossum!

Det er moro med bokstavrim, eller? 😉

Jeg har et slags tilfeldig krimprosjekt gående, og nå har prosjektet fått meg til å plukke opp den siste romanen til Karin Fossum, Hviskeren. For en skrekkelig god krimbok!

fossum

Karin Fossum
Hviskeren
Cappelen Damm 2016

Jeg leste ferdig Hviskeren i morges fordi jeg ikke kunne stå opp før jeg hadde fullført boka. Litt av grunnen var selvsagt fordi jeg ikke klarte å vente på siste sides forløsning, men også fordi Fossum viser en til tider smertefull innsikt i den menneskelig psyken. Hun utfordrer leseren ved å aldri la oss stole på at det som blir fortalt er sannheten, samtidig som hun lar sin hovedkarakter gå gjennom en mental sjufjellstur og gir innblikk i svært mørke kroker av sinnet.

Middelaldrende Ragna Riegel er hviskeren. På grunn av en halsoperasjon som gikk feil, har hun ikke lenger stemme og unngår mennesker i stor grad, bortsett fra dem hun kjenner godt og i de få, faste arbeidsoppgavene hennes på Europris. Hun har liten tilstedeværelse i andres liv, og har ikke kontakt med andre slektninger enn sønnen, som hun utveksler sparsommelige bursdag- og julekort med. Eksistensen hennes er svært lavmælt også i overført betydning. Fortellingen blir således veldig lukket og sentrert rundt Ragnas tanker, som forklares på en bemerkelsesverdig anskuelig måte. Ragnas kontrollerte (tanke-)liv endres av at hun en dag får en lapp i postkassa fra en ukjent avsender med beskjeden: «Du skal dø» – en trussel som gjør at Ragna mister kontroll over sitt eget liv på mer enn én måte.

Vanlig krim spør vanligvis om hvem som gjorde det. I Hviskeren skjønner man ganske raskt hvem, men ikke hva, og selv om handlingen avsløres, er spenningen så konstant at jeg til slutt bladde i de øverflødige sidene bakerst i boka etter mer tekst, etter mer informasjon.

Fossum er kjent som en mester, og uten å kunne hevde at jeg kjenner resten av forfatterskapet hennes, er det lett for meg å stemme i rosekoret. Språket flyter så knirkefritt at jeg vil hevde at dette ikke bare er ypperlig krim, men også veldig god litteratur generelt. Min sympati vandret stadig etter et sted å feste seg, og jeg var aldri sikker på hva konklusjonen kom til å bli. Jeg fikk en selvmotsigende følelse gjennom hele romanen som best kan beskrives som vemmelig interesse. Hviskeren er så ubehagelig at du er nødt til å lese videre.

Litt for enkel enke

Da jeg leste Piken på toget ble jeg veldig underholdt. Sidene bladde seg nærmest sjøl. Kanskje moderne krim er noe for meg likevel, tenkte jeg. Fiona Bartons debut får meg til å tvile. Til tross for å inneholde nesten 300 sider skrift og ulike fortellerperspektiver, er Enken kjedsommelig enkel og endimensjonal.

Enken

Fiona Barton
Enken (The Widow)
Cappelen Damm 2016

Anmelderne går visstnok av stabelen for denne romanen. «De som likte Flink pike, vil elske denne», sier US Weekly. Nja… Erstatt «elske denne» med «synes denne er helt grei», og du har’n.

Jeg synes Enken er tidvis spennende og den har jo et tematisk mørke over seg. Glen Taylor, som ved romanens start nettopp har dødd i en trafikkulykke, har fire år tidligere vært anklaget for bortføringa og muligens drapet på en toåring. Man veit ennå ikke hvem som faktisk bortførte toåringen, men pressen er samstemte om at det var Taylor, til tross for at juryen frikjente han den gang. Fortid og nåtid nøstes opp av førstepersonsfortellinga til hans enke, Jean, med sporadiske tredjepersonsfortellinger om arbeidet til drapsetterforskeren Sparkes og journalisten Kate, som kjemper om eneretten til intervjuer med enka.

Romanen er fortellerteknisk forvirrende, språket er dvaskt og gjentakende, og historien er rett og slett ikke videre spennende.

«Hvor er du, Bella?» spurte han fotografiet på skrivebordet.

Sitatet ovenfor er bare ett av altfor mange steder hvor jeg ville skrevet «Show, don’t tell!» med hard rød tusj i margen på manuskriptet. Ofte blir teksten for melodramatisk og påtatt.

Premisset for historien virker også urealistisk. Ville pressen jaktet slik på en frikjent mann og i tillegg slått leir utafor huset til enka hans rett etter hans død? Kanskje i store, ukjente Storbritannia? Samtidig er Jean altfor oppegående til å ville ha blitt hos psykopatiske, pedofile Glen når ho skjønner hvem han egentlig er. Den upålitelige fortelleren i denne upålitelig forteller-krimmen fremstår for pålitelig til å oppfylle egne sjangerpretensjoner. De psykologiske forklaringene og termene Sparkes blir gitt/gir for å begrunne Jeans valg er ikke godt noe argumentert for, og virker plassert som en quick fix på historien om et samliv som ikke henger helt på greip.

Det mest interessevekkende med historien er det psykiske spillet mellom Glen Taylor og kona, men dette diskuteres ikke nok til å bli interessant. Personene blir aldri mer enn karakterer og man blir ikke engang godt kjent med førstepersonsforteller Jean.

Barton tar seg språklige friheter altfor sjelden og man føler seg utsultet på noe nyskapende i en bok som allerede er skrevet flere ganger i mer vellykket form av Flink pike og Piken på toget.

For øvrig: En detalj som plaget meg voldsomt var at samtlige mannlige karakterer er omtalt ved etternavn, mens de kvinnelige omtales ved fornavn. Om dette er gjort bevisst er det ikke påpekt nok til å fungere som noe som helst. Er det gjort ubevisst så gir det de mannlige karakterene en uhensiktsmessig autoritet som den kvinnelige forfatteren umulig kan gå god for…

Unik og utfordrende

dammyrDammyr ser kanskje ut som nok en rosa bok om ungdomsstiden, men er en ulv i fåreklær. Hvis du leiter etter mjuk ull å kose med, er ikke dette rett bok for deg.

Victoria Kielland
Dammyr
No Comprendo Press 2016

Romanens metaforiske og fysiske grunnlag er et dystert myrlandskap, og dets overføringsverdi til den knappe handlinga og persongalleriet er tydelig.

Kielland har et komplisert språk, og det kan være vanskelig å følge med på alle referansene til andre tekster, virkelige hendelser og geografi. I begynnelsen ble jeg litt irritert, slik som jeg pleier å bli når romaner ikke følger min standard til rettskriving (#nørd). Her er det lenge mellom hvert punktum. Det tok ikke lang tid før jeg ble vant til språket, og likte flyten og gjentakelsene utrolig godt. Kiellands språk har en helt egen poetisk rytme som både begeistrer og utfordrer.

Fjortenårige Aurora, «onanisten», belyser ulike historier i sine omgivelser gjennom hele romanen. Dysterheten henger tungt over den unge jenta. Foruten å være opptatt av chatting med kjærlighetsobjektet blowJOSH og bestevenninna Renate, peiler Auroras blikk stadig mot ulike dødsfall i nærområdet. For deg som vil utfordres utover sedvanlige krimbøker, kan kanskje dette friste. Helt uten sammenligning forøvrig.

Aurora og Renate går tørste gjennom livet og landskapet, og sluker hvert ord de hører og hver hendelse de kommer over. Man får stor sympati med dem begge. En annen sentral skikkelse er Ingeborg Køber, som opptrer nærmest som Auroras veileder fra det hinsidige. Køber representerer en av flere virkelige dødsfall/mord/justismord, hvis historier smelter sammen med Auroras fortelling.

Ingenting i denne romanen blir forløst. For noen kan det være frustrerende, men om du som meg, liker å gå på tolkningsafari i romaner, kan du med trygghet åpne de fornuftsstridig blekrosa permene til Kiellands dystre sumplandskap.

Brudd og bevegelse

Den foregående uka har debutromaner vært mitt tema. Første bok ut (av fire nøye utvalgte debuter) var Eneste av Silje Aanes Fagerlund, en finmasket og vakker historie om kjærligheten som endret seg.

Eneste
Lest via appen Ebokbib, som er helt genial hvis du orker å lese på mobil, for eksempel.

Silje Aanes Fagerlund
Eneste
Cappelen Damm
Utgitt i 2016

Romanen begynner med slutten av kjærlighetsforholdet. Dette er en god måte å introdusere en historie som er over når den fortelles. Jeg dro paralleller til Historie om et ekteskap av Geir Gulliksen, og hadde bange anelser for Fagerlunds roman. Ikke fordi Gulliksens bok er dårlig, tvert imot, men fordi jeg en gang er en romantiker. Da kan det bli for mye å lese to brudd-bøker i løpet av en måned. Jeg syntes med andre ord at de første sidene ikke var særlig innbydende.

Det tok meg et par sider å komme på at romanen kan anses som en realistisk fortelling om forfatterens forhold til Tomas Espedal. Umiddelbart raste øynene raskere over sidene. Så kan man spørre seg om man skal være flau over at lesningen med ett ble mer interessant fordi den omhandler en kjent person. Den vekslende flauheten til side, så skal språket i denne romanen hedres for å male et bilde av en forfatter som den gjengse bergensboende kulturkjerringa lett kan kjenne igjen.

Jeg har lest noen anmeldelser av boka og de virker å være ganske samstemte. «Forgylt sorg» var overskrifta på Margunn Vikingstads anmeldelse i Morgenbladet. Det virker som en god oppsummering av hennes inntrykk av boka. For noen kan det nok oppfattes slik. Et kjærlighetsbrudd skal liksom ikke kunne gjøres fint. Den som prøver å fremstille et brudd slik må jo pynte på historien? Men hva om de som bryter med hverandre fortsatt elsker hverandre? Kanskje det er romantikeren i meg som snakker, men bruddet mellom Silje og han ho omtaler som «du» er ikke framprovosert av hissige krangler og store uenigheter, men av en først nærmest umerkelig, men siden overrumplende aldersforskjell; jeg satt igjen med et håp om at jeg en dag kan lese historien om at de finner sammen igjen.

Mange har pekt på at jeg-et forsvinner i historien om den store kjærligheten i Eneste. Det er jeg er enig i. Historien rundt denne altoppslukende kjærligheten virket platt og søkende. Men det er vel også meningen. Dette er ikke en dannelsesroman, men en kjærlighetshistorie. Romanens «jeg» begynner forvirret og utforskende, og endrer seg ikke i løpet av historien. Kjærligheten forandrer seg imidlertid og er beskrevet så godt at leseren bare så vidt aner at det går mot slutten før den ganske åpenbart er der.

Å skrive om en slik stor kjærlighet kan bli pompøst og klissete, men det stillferdige og varsomme språket i denne romanen rettferdiggjør de store følelsene på en balansert måte. På en måte er det fint å lese om sjelevenner som ikke får det til å funke.

 

Litteraturtoget: Dag 3 – Geir Gulliksen

Siste stopp for Litteraturtoget i år var Litteraturhuset i Oslo. Nordisk Råd-nominerte forfatter og forlegger Geir Gulliksen skulle bokbades. Gard Skagestad og Ane Dahl Torp fra Det Norske Teatret leste høyt fra kanskje den mest definerende passasjen i Historie om et ekteskap, hvor hovedpersonene snakker om sitt eget ekteskap og Jon sier at han vil at kona skal ha alt, sjøl om det betyr at ho kan være utro.

«Når jeg leser dine bøker får jeg lov til å se inn av et vindu i et rom der jeg egentlig ikke skal være.» – Kronprinsessen.

Gulliksen sa han ville prøve å beskrive det som er så intimt, at man ikke snakker om det. Tittelen på boka var først Historien om et ekteskap, men han innså at n-en måtte bort. Dette er ikke den endelige historien om et ekteskap.

Det ligger i kortene at ekteskapet man får bli kjent med, ikke kommer til å vare, og Gulliksen ville vise hvordan felleshistorien til paret på en måte revner med en gang det blir slutt. Da har de hver sin versjon av historien. Disse versjonene viser Gulliksen ved å la jeg-personen Jon ha innblikk i eller anta hva kona tenkte i de ulike situasjonene.

«Jeg-et skulle ha innsikt i henne. Innlevelse er å tre inn i en annen. Litt invaderende. Det har en bakside for det er han som forteller historien.» – Gulliksen

Kronprinsessen uttrykte det vi alle kanskje tenkte da vi leste Historie om et ekteskap:

«Jeg ble sint på den mannlige karakteren din. Han presser henne vekk fra seg.»

Flere har pekt på at Jon er litt for opptatt av å undertrykke sin egen maskulinitet, og at det er veikt av han å godta at kona skal ha en elsker. Gulliksen forsvarte sin karakter ved å peke på kjønnsroller vi kanskje ikke tenker over til daglig:

«Er han veik? Han går ganske langt i å mestre at kona har forelsket seg i en annen. Når en kvinne gjør det, ser det ikke veikt ut. Mannligheten er så skrøpelig, den tåler nesten ingenting. Bare å ta på seg en litt for blomstrete skjorte utfordrer det maskuline.» – Gulliksen

Løping er et sentralt tema i Historie om et ekteskap. Kona til Jon, Timmy, løper ofte og langt.

«Løping er blitt synonymt med ta vare på seg selv; synonymt med å ta vare på penger. Hvis ikke du klarer det, er du liksom ikke et ordentlig menneske.» – Gulliksen

Boka inneholder en del sex-scener, noe som kjent ikke alltid er like enkelt å beskrive. Gulliksen nærmest ropte ut at man aldri bør prøve å skrive om sex, men at han syntes det var gøy å gjøre noe som er vanskelig.

«Vi tror at den eneste sjangeren for seksualitet er pornografi. Du må bare skrive om den som resten av livet. De små tingene. I seksualiteten er det mulig å komme tettere på.» – Gulliksen

På spørsmål om han følte redaktørrollen påvirket han som forfatter, svarte han åpent.

«De er to gjensidig utelukkende virksomheter. I den ene hjelper man andre til å skrive det bare de kan skrive. Å skrive sjøl, er det motsatte; å ta vare på og tenke på seg selv. Uløselige motsetninger kan bli produktivt.» – Gulliksen

Han avsluttet med at han er en redaktør som kanskje sviker seg sjøl litt.

Etter å ha skrevet en så dyster kjærlighetsroman, kan man lett spørre om Gulliksen trur på den store kjærligheten. Svaret var utelukkende ja.

«Jeg vil gjerne være en kjærlighetsmisjonær.» – Gulliksen

Litteraturtoget: Dag 3 – Saabye Christensen

Vi møtte Lars Saabye Christensen og hans bokbader Geir Gulliksen på et fullsatt Hønefoss bibliotek. Saabye Christensen er som nevnt en av mine absolutte favorittforfattere, så jeg satt på kanten av stolen gjennom hele møtet, mens han serverte oss ordperler og sine litterære betraktninger, oppmuntret av Gulliksen.

Saabye Christensens forfatterkarriere begynte med en ung poet som sto på Karl Johan og solgte «Dikt og datt». Det var egne diktsamlinger til 2,50 stykket. Oslos undergrunnsmiljø på 70-tallet skapte bakgrunn for han og flere andre forfattere og poeter.

«Vi ga ut våre egne diktsamlinger uten å være opptatt av at noen skulle like oss.» – Saabye Christensen

Som svoren Beatles-fan var det naturlig for Saabye Christensen å hente inspirasjon derfra, og særlig én setning fra Eleanor Rigby har han fundert over i mange av sine romaner

«All the lonely people, where do they all come from?» – The Beatles

Saabye Christensens dikting er ofte basert på et sted og på den måten blir det stedet der hvor de ensomme kommer fra, og hvor de har blitt nettopp ensomme.

«Alle historier må finne sted, et sted. I noen gater i Oslo holder mine personer til.» – Saabye Christensen

Stedsbevisstheten mener han også kommer fra Beatles. Da han hørte Penny Lane, skjønte han at det gikk an å skrive om et lite sted, kanskje der hvor man bodde sjøl.

«Penny Lane gjorde meg til forfatter. Strawberry Fields gjorde meg til poet.» – Saabye Christensen

Saabye Christensen debuterte i 1976 og kom med sin første roman i 1977. Siden har han kommet med nytt og kritikerrost stoff med jevne mellomrom. På spørsmål om hvorfor han ble forfatter svarte han:

«Jeg er født totalt upraktisk, så med skriving gjorde jeg minst mulig skade på verden. Men det er noe mer eller større i deg når man finner en glede i å leke med språk, men også en glede i å lese.»

Hans nyeste roman, Magnet, har utgangspunkt i en studentby i Oslo, med hovedpersonen Jokum Jokumsen. Navnet virker oppdiktet, men er faktisk navnet på en av Saabyes danske stamfedre. Da han så navnet på en stamtavle, visste han at han hadde en historie.

«Jeg må ha klart navnet på boka og personer før romanen skrives. Jeg må kunne rope på noen for at de skal komme.» – Saabye Christensen

Historien som er blitt annonsert som en kjærlighetshistorie, handler om Jokum og hans kjærlighetsobjekt Synne Sagen. Saabye Christensen forsøker også å utforske ting i denne romanen. Hvordan ting er knyttet til tid og går av moten. Jokum er besatt av ting og fotograferer ting fordi de ikke krangler med ham.

Jeg trur aldri Saabye Christensen kommer til å gå av moten. For han er det tre romaner som henger sammen i sitt forfatterskap: Beatles, Halvbroren og Magnet. Denne ene ble skrevet i forfatterens 20-år, den neste i 40-årene, og den siste i hans 60. år.

Hans dedikasjon til litteraturen er tydelig:

«Litteraturen kan studere individet langt mer enn historiebøkene kan. Den er individets kunst. Den prøver å fortelle noe om den tiden vi lever i. Den uroen jeg har for tiden vi lever i, trur jeg mange har. Vi lever i en brytningstid med mange konflikter. Jeg prøver å finne noen spor om hvordan vi har kommet oss hit.» – Saabye Christensen

Skrivingen er likevel ikke uten negative sider.

«Jeg har blitt en sær, asosial grubler. Å sitte aleine å skrive er som et drivhus for uvaner.» – Saabye Christensen

Men det blir jysla gode bøker, da!