Bare to pod-er du må sjekke ut.

Jeg bare tenkte at hvis du skulle lure på hva hele greia med litteratur er, så kan du ta deg et par timer med to kloke menn som krangler litt og/eller to kloke damer som er ganske enige, på øret.

Disse er henholdsvis Frode Helmich Pedersen og Tomas Espedal som blant annet diskuterer hvorvidt virkelighetslitteraturen fører til litteraturens endelikt, og som kommer med gode argumenter som gjør det helt umulig å være helt enig med noen av dem, og som diskuterer det moralske ved å framstille virkelige personer i romaner. (Man får også en slags Samtidslitteratur 101 av Espedal).

Og to av mine favoritter i verden, Toril Moi og Vigdis Hjorth, som i all hovedsak bare nailer hva litteratur er og bør være i mine øyne (ører) og får nok en gang Aftenposten (og flere med den) til å gremmes over sin graving etter den allmektige sannheten. I tillegg så nevner de Wittgenstein og Freud mange nok ganger til at du kan hake av dagens inntjening av kulturkapital.

Det kan godt hende jeg av og til har dårlig samvittighet, det skal jeg innrømme, men forfatterskapet har det ikke. – Vigdis Hjorth

 

Advertisements

Er Knausgård morsom?

Teaterstykket Min kamp går på DNS for tida (Riksteatret ❤) og jeg så det her om dagen. Jeg må innrømme at jeg gikk til min stol i salen med blandede følelser. For noen år tilbake pløyde jeg meg gjennom Min kamp 1-5, frydet meg over nye, gode refleksjoner og fant bemerkelsesverdig lite sympati å gi til hovedpersonen Karl Ove. Dette gjorde det mildt sagt vanskelig å lese, og da jeg sto foran klumpen av en bok som bind 6 jo er, sa jeg hei, men nei. (Disclaimer: Min kamp 1 er noe av det beste jeg har lest, men etter den gikk alt dønn nedover).

Paradoksalt nok hadde jeg nærmest stikk motsatt opplevelse av teaterstykket Min kamp. Refleksjonene rundt Mein Kampf, Hitler, livet og litteraturen, familieforhold, barn og ektefeller, som skuespillerene upåklagelig og imponerende framførte, gikk litt over huet mitt. Det jeg ville se var den flerfaseterte, sårbare, kloke og morsomme (!?) Karl Ove. Han fikk meg til sitte ytterst på stolen gjennom de vel to timene stykket varte. Og jeg lo og gråt om hverandre, som dem sier.

min-kamp-2
Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rubeck. Foto: Erik Berg

Et annet aspekt ved «virkelighetslitteratur»-debatten har derfor gjort seg gjeldende for meg: Kan det at man har en idé om hvordan en person er, ødelegge ens opplevelse av personens virkelighetsnære romaner?

Det kan se ut som at jeg har misforstått hele Karl Ove-karakteren, og begynt å mislike ham fordi jeg har hørt ufordelaktige rykter om Karl Ove Knausgård.

Teaterstykket forespeilet konkrete scener som jeg gjenkjente fra romanene. Der hvor Karl Ove var morsom og sympatisk, og man fikk lyst til å stryke ham littegranne over det uregjerlige håret i teaterstykket, husker jeg at jeg fikk avsmak for ham i romanen. I romanen var han selvopptatt og tenkte for stort om seg sjøl; nærmest narsissistisk. Misforstå meg rett, han var akkurat det samme i teaterstykket, men samtidig klarte Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rubeck å framstille ham mer sår, mer prøvende og mye mer morsom enn jeg har oppfattet ham i romanen.

Hovedspørsmålet mitt blir til slutt: Manglet Karl Ove disse egenskapene i romanene (jeg tviler) eller var det jeg som ikke så det (er redd for det)? Oppfølgingsspørsmål: Må jeg lese romanene på nytt?

Hellane, Henning!

(Ja, jeg er også litt sånn flau over bokstavrim-overskriftene mine, men once you’ve done bokstavrim, you can’t stop).

I utgangspunktet handler Henning H. Bergsvågs siste diktsamling om tidenes oftest dokumenterte tema: Kjærlighet – brudd. Desto mer imponerende er det da at Bergsvåg klarer å gi en helt unik opplevelse av tematikken.

bergsva%cc%8agHenning H. Bergsvåg
Du er ikke her
Dikt
Gyldendal 2016

Du er ikke her handler også om forsøket på å språkliggjøre noe av det vanskeligste man har opplevd og definere en man fortsatt elsker, som ikke lenger elsker en. Ønsket om å kunne skrive om historien ligger og vaker i venstremargen. Det virker som om jeg-personen skriver diktene i et fortvilt forsøk på å holde på kjæresten sin, og i tillegg for å kunne gi slipp eller få en forståelse av bruddet. Bergsvåg klarer å beskrive følelser på en så presis måte at språket blir som en skikkelse i seg sjøl. Jeg vil holde rundt setningene og trøste dem.

Etter å ha brukt fem år av livet nesten utelukkende på å lære hvordan man skal finne kritikkverdige elementer i tekst, finner jeg det bemerkelsesverdig å lukke permene på ei bok og innse at øynene bare har sklidd gjennom teksten. Jeg gir aldri terningkast, men Du er ikke her er på toppen av pallen, best i klassen og først over målstreken.

2017 begynte med en bunke av diktsamlinger på nattbordet, og denne har vært den som har utmerket seg mest. Som kvasibergenser er jeg stolt av å tenke på at en av samtidens beste poeter er fra den samme byen som jeg bor i.

*»hellane» er for øvrig et bergensk kraftuttrykk passende for å indikere begeistring over diktsamlinger man ikke helt klarer å slutte å skryte av.

Fy fasan, Fossum!

Det er moro med bokstavrim, eller? 😉

Jeg har et slags tilfeldig krimprosjekt gående, og nå har prosjektet fått meg til å plukke opp den siste romanen til Karin Fossum, Hviskeren. For en skrekkelig god krimbok!

fossum

Karin Fossum
Hviskeren
Cappelen Damm 2016

Jeg leste ferdig Hviskeren i morges fordi jeg ikke kunne stå opp før jeg hadde fullført boka. Litt av grunnen var selvsagt fordi jeg ikke klarte å vente på siste sides forløsning, men også fordi Fossum viser en til tider smertefull innsikt i den menneskelig psyken. Hun utfordrer leseren ved å aldri la oss stole på at det som blir fortalt er sannheten, samtidig som hun lar sin hovedkarakter gå gjennom en mental sjufjellstur og gir innblikk i svært mørke kroker av sinnet.

Middelaldrende Ragna Riegel er hviskeren. På grunn av en halsoperasjon som gikk feil, har hun ikke lenger stemme og unngår mennesker i stor grad, bortsett fra dem hun kjenner godt og i de få, faste arbeidsoppgavene hennes på Europris. Hun har liten tilstedeværelse i andres liv, og har ikke kontakt med andre slektninger enn sønnen, som hun utveksler sparsommelige bursdag- og julekort med. Eksistensen hennes er svært lavmælt også i overført betydning. Fortellingen blir således veldig lukket og sentrert rundt Ragnas tanker, som forklares på en bemerkelsesverdig anskuelig måte. Ragnas kontrollerte (tanke-)liv endres av at hun en dag får en lapp i postkassa fra en ukjent avsender med beskjeden: «Du skal dø» – en trussel som gjør at Ragna mister kontroll over sitt eget liv på mer enn én måte.

Vanlig krim spør vanligvis om hvem som gjorde det. I Hviskeren skjønner man ganske raskt hvem, men ikke hva, og selv om handlingen avsløres, er spenningen så konstant at jeg til slutt bladde i de øverflødige sidene bakerst i boka etter mer tekst, etter mer informasjon.

Fossum er kjent som en mester, og uten å kunne hevde at jeg kjenner resten av forfatterskapet hennes, er det lett for meg å stemme i rosekoret. Språket flyter så knirkefritt at jeg vil hevde at dette ikke bare er ypperlig krim, men også veldig god litteratur generelt. Min sympati vandret stadig etter et sted å feste seg, og jeg var aldri sikker på hva konklusjonen kom til å bli. Jeg fikk en selvmotsigende følelse gjennom hele romanen som best kan beskrives som vemmelig interesse. Hviskeren er så ubehagelig at du er nødt til å lese videre.

Litt for enkel enke

Da jeg leste Piken på toget ble jeg veldig underholdt. Sidene bladde seg nærmest sjøl. Kanskje moderne krim er noe for meg likevel, tenkte jeg. Fiona Bartons debut får meg til å tvile. Til tross for å inneholde nesten 300 sider skrift og ulike fortellerperspektiver, er Enken kjedsommelig enkel og endimensjonal.

Enken

Fiona Barton
Enken (The Widow)
Cappelen Damm 2016

Anmelderne går visstnok av stabelen for denne romanen. «De som likte Flink pike, vil elske denne», sier US Weekly. Nja… Erstatt «elske denne» med «synes denne er helt grei», og du har’n.

Jeg synes Enken er tidvis spennende og den har jo et tematisk mørke over seg. Glen Taylor, som ved romanens start nettopp har dødd i en trafikkulykke, har fire år tidligere vært anklaget for bortføringa og muligens drapet på en toåring. Man veit ennå ikke hvem som faktisk bortførte toåringen, men pressen er samstemte om at det var Taylor, til tross for at juryen frikjente han den gang. Fortid og nåtid nøstes opp av førstepersonsfortellinga til hans enke, Jean, med sporadiske tredjepersonsfortellinger om arbeidet til drapsetterforskeren Sparkes og journalisten Kate, som kjemper om eneretten til intervjuer med enka.

Romanen er fortellerteknisk forvirrende, språket er dvaskt og gjentakende, og historien er rett og slett ikke videre spennende.

«Hvor er du, Bella?» spurte han fotografiet på skrivebordet.

Sitatet ovenfor er bare ett av altfor mange steder hvor jeg ville skrevet «Show, don’t tell!» med hard rød tusj i margen på manuskriptet. Ofte blir teksten for melodramatisk og påtatt.

Premisset for historien virker også urealistisk. Ville pressen jaktet slik på en frikjent mann og i tillegg slått leir utafor huset til enka hans rett etter hans død? Kanskje i store, ukjente Storbritannia? Samtidig er Jean altfor oppegående til å ville ha blitt hos psykopatiske, pedofile Glen når ho skjønner hvem han egentlig er. Den upålitelige fortelleren i denne upålitelig forteller-krimmen fremstår for pålitelig til å oppfylle egne sjangerpretensjoner. De psykologiske forklaringene og termene Sparkes blir gitt/gir for å begrunne Jeans valg er ikke godt noe argumentert for, og virker plassert som en quick fix på historien om et samliv som ikke henger helt på greip.

Det mest interessevekkende med historien er det psykiske spillet mellom Glen Taylor og kona, men dette diskuteres ikke nok til å bli interessant. Personene blir aldri mer enn karakterer og man blir ikke engang godt kjent med førstepersonsforteller Jean.

Barton tar seg språklige friheter altfor sjelden og man føler seg utsultet på noe nyskapende i en bok som allerede er skrevet flere ganger i mer vellykket form av Flink pike og Piken på toget.

For øvrig: En detalj som plaget meg voldsomt var at samtlige mannlige karakterer er omtalt ved etternavn, mens de kvinnelige omtales ved fornavn. Om dette er gjort bevisst er det ikke påpekt nok til å fungere som noe som helst. Er det gjort ubevisst så gir det de mannlige karakterene en uhensiktsmessig autoritet som den kvinnelige forfatteren umulig kan gå god for…

Unik og utfordrende

dammyrDammyr ser kanskje ut som nok en rosa bok om ungdomsstiden, men er en ulv i fåreklær. Hvis du leiter etter mjuk ull å kose med, er ikke dette rett bok for deg.

Victoria Kielland
Dammyr
No Comprendo Press 2016

Romanens metaforiske og fysiske grunnlag er et dystert myrlandskap, og dets overføringsverdi til den knappe handlinga og persongalleriet er tydelig.

Kielland har et komplisert språk, og det kan være vanskelig å følge med på alle referansene til andre tekster, virkelige hendelser og geografi. I begynnelsen ble jeg litt irritert, slik som jeg pleier å bli når romaner ikke følger min standard til rettskriving (#nørd). Her er det lenge mellom hvert punktum. Det tok ikke lang tid før jeg ble vant til språket, og likte flyten og gjentakelsene utrolig godt. Kiellands språk har en helt egen poetisk rytme som både begeistrer og utfordrer.

Fjortenårige Aurora, «onanisten», belyser ulike historier i sine omgivelser gjennom hele romanen. Dysterheten henger tungt over den unge jenta. Foruten å være opptatt av chatting med kjærlighetsobjektet blowJOSH og bestevenninna Renate, peiler Auroras blikk stadig mot ulike dødsfall i nærområdet. For deg som vil utfordres utover sedvanlige krimbøker, kan kanskje dette friste. Helt uten sammenligning forøvrig.

Aurora og Renate går tørste gjennom livet og landskapet, og sluker hvert ord de hører og hver hendelse de kommer over. Man får stor sympati med dem begge. En annen sentral skikkelse er Ingeborg Køber, som opptrer nærmest som Auroras veileder fra det hinsidige. Køber representerer en av flere virkelige dødsfall/mord/justismord, hvis historier smelter sammen med Auroras fortelling.

Ingenting i denne romanen blir forløst. For noen kan det være frustrerende, men om du som meg, liker å gå på tolkningsafari i romaner, kan du med trygghet åpne de fornuftsstridig blekrosa permene til Kiellands dystre sumplandskap.

Brudd og bevegelse

Den foregående uka har debutromaner vært mitt tema. Første bok ut (av fire nøye utvalgte debuter) var Eneste av Silje Aanes Fagerlund, en finmasket og vakker historie om kjærligheten som endret seg.

Eneste
Lest via appen Ebokbib, som er helt genial hvis du orker å lese på mobil, for eksempel.

Silje Aanes Fagerlund
Eneste
Cappelen Damm
Utgitt i 2016

Romanen begynner med slutten av kjærlighetsforholdet. Dette er en god måte å introdusere en historie som er over når den fortelles. Jeg dro paralleller til Historie om et ekteskap av Geir Gulliksen, og hadde bange anelser for Fagerlunds roman. Ikke fordi Gulliksens bok er dårlig, tvert imot, men fordi jeg en gang er en romantiker. Da kan det bli for mye å lese to brudd-bøker i løpet av en måned. Jeg syntes med andre ord at de første sidene ikke var særlig innbydende.

Det tok meg et par sider å komme på at romanen kan anses som en realistisk fortelling om forfatterens forhold til Tomas Espedal. Umiddelbart raste øynene raskere over sidene. Så kan man spørre seg om man skal være flau over at lesningen med ett ble mer interessant fordi den omhandler en kjent person. Den vekslende flauheten til side, så skal språket i denne romanen hedres for å male et bilde av en forfatter som den gjengse bergensboende kulturkjerringa lett kan kjenne igjen.

Jeg har lest noen anmeldelser av boka og de virker å være ganske samstemte. «Forgylt sorg» var overskrifta på Margunn Vikingstads anmeldelse i Morgenbladet. Det virker som en god oppsummering av hennes inntrykk av boka. For noen kan det nok oppfattes slik. Et kjærlighetsbrudd skal liksom ikke kunne gjøres fint. Den som prøver å fremstille et brudd slik må jo pynte på historien? Men hva om de som bryter med hverandre fortsatt elsker hverandre? Kanskje det er romantikeren i meg som snakker, men bruddet mellom Silje og han ho omtaler som «du» er ikke framprovosert av hissige krangler og store uenigheter, men av en først nærmest umerkelig, men siden overrumplende aldersforskjell; jeg satt igjen med et håp om at jeg en dag kan lese historien om at de finner sammen igjen.

Mange har pekt på at jeg-et forsvinner i historien om den store kjærligheten i Eneste. Det er jeg er enig i. Historien rundt denne altoppslukende kjærligheten virket platt og søkende. Men det er vel også meningen. Dette er ikke en dannelsesroman, men en kjærlighetshistorie. Romanens «jeg» begynner forvirret og utforskende, og endrer seg ikke i løpet av historien. Kjærligheten forandrer seg imidlertid og er beskrevet så godt at leseren bare så vidt aner at det går mot slutten før den ganske åpenbart er der.

Å skrive om en slik stor kjærlighet kan bli pompøst og klissete, men det stillferdige og varsomme språket i denne romanen rettferdiggjør de store følelsene på en balansert måte. På en måte er det fint å lese om sjelevenner som ikke får det til å funke.