Medio februar

Denne uka har jeg endelig fått høre sendinga hvor Dag Johan Haugerud offisielt ble tildelt P2-lytternes romanpris og frydet meg over å høre litt mer om romanen som foreløpig troner som min favoritt i 2017. Haugerud er befriende jordnær, og det samme kan kanskje sies om Enkle atonale stykker for barn?

I tillegg har jeg fått med meg at Vigdis Hjorth desillusjonerer i Morgenbladet.

Tenk om vi befinner oss like forut for den store forandringen? At vi er mange ensomme sjeler, fremdeles forblindet, men på nippet til å åpne øynene for den store forandringen?

Utover det har jeg hovedsakelig pushet bøker, og da først og fremst ovennevnte roman og Svikne dagar, på intetanende ettermiddagshandlere.

Hva jeg har lest oppsummert i én setning og ett sitat

Overskuddet – fabrikken, Leslie Kaplan (Oversatt av Hanne Ørstavik)
Genialt forstyrrende om en gjentakende, mekanisk og abstrakt/konkret tilværelse.
«Tiden er et annet sted : i hodet eksisterer bare rommet, uendelig, og alt liv, presset sammen, komprimert som en død stein.»

Svikne dagar, Elena Ferrante (Oversatt av Kristin Sørsdal)
Intenst og oppslukende om Olga som forsøker å overleve å bli forlatt av sin mann.
«Ei kvinne kan lett drepe nokon på gata, midt i ei folkemengde, ho kan gjere det mykje lettare enn ein mann. Valden hennar liknar ein leik, ein parodi, ein upassande og litt latterleg bruk av den maskuline viljen til å gjere vondt.»

Luftmensch, Joanna Rzadkowska
Tidvis tankevekkende og fasinerende.
«(…) en god ryggmuskulatur er ferskvare» 

Alt som ikke har blitt tjoret fast, Eirin Gundersen
En omsluttende, særs finjustert tekstsamling som umerkelig fletter sammen fortid og nåtid, visdomsord og usikkerhet.
«Jeg bøyer meg over den gamle gravsteinen; skriften er ikke lenger synlig.
Jeg legger blomstene ned. Et lite barn springer ut fra den hvite kirka, fra tankene,
fra hendene mine – jeg gir henne et navn, en barndom, en historie, et ansikt.»

Advertisements

Bare to pod-er du må sjekke ut.

Jeg bare tenkte at hvis du skulle lure på hva hele greia med litteratur er, så kan du ta deg et par timer med to kloke menn som krangler litt og/eller to kloke damer som er ganske enige, på øret.

Disse er henholdsvis Frode Helmich Pedersen og Tomas Espedal som blant annet diskuterer hvorvidt virkelighetslitteraturen fører til litteraturens endelikt, og som kommer med gode argumenter som gjør det helt umulig å være helt enig med noen av dem, og som diskuterer det moralske ved å framstille virkelige personer i romaner. (Man får også en slags Samtidslitteratur 101 av Espedal).

Og to av mine favoritter i verden, Toril Moi og Vigdis Hjorth, som i all hovedsak bare nailer hva litteratur er og bør være i mine øyne (ører) og får nok en gang Aftenposten (og flere med den) til å gremmes over sin graving etter den allmektige sannheten. I tillegg så nevner de Wittgenstein og Freud mange nok ganger til at du kan hake av dagens inntjening av kulturkapital.

Det kan godt hende jeg av og til har dårlig samvittighet, det skal jeg innrømme, men forfatterskapet har det ikke. – Vigdis Hjorth

 

Er Knausgård morsom?

Teaterstykket Min kamp går på DNS for tida (Riksteatret ❤) og jeg så det her om dagen. Jeg må innrømme at jeg gikk til min stol i salen med blandede følelser. For noen år tilbake pløyde jeg meg gjennom Min kamp 1-5, frydet meg over nye, gode refleksjoner og fant bemerkelsesverdig lite sympati å gi til hovedpersonen Karl Ove. Dette gjorde det mildt sagt vanskelig å lese, og da jeg sto foran klumpen av en bok som bind 6 jo er, sa jeg hei, men nei. (Disclaimer: Min kamp 1 er noe av det beste jeg har lest, men etter den gikk alt dønn nedover).

Paradoksalt nok hadde jeg nærmest stikk motsatt opplevelse av teaterstykket Min kamp. Refleksjonene rundt Mein Kampf, Hitler, livet og litteraturen, familieforhold, barn og ektefeller, som skuespillerene upåklagelig og imponerende framførte, gikk litt over huet mitt. Det jeg ville se var den flerfaseterte, sårbare, kloke og morsomme (!?) Karl Ove. Han fikk meg til sitte ytterst på stolen gjennom de vel to timene stykket varte. Og jeg lo og gråt om hverandre, som dem sier.

min-kamp-2
Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rubeck. Foto: Erik Berg

Et annet aspekt ved «virkelighetslitteratur»-debatten har derfor gjort seg gjeldende for meg: Kan det at man har en idé om hvordan en person er, ødelegge ens opplevelse av personens virkelighetsnære romaner?

Det kan se ut som at jeg har misforstått hele Karl Ove-karakteren, og begynt å mislike ham fordi jeg har hørt ufordelaktige rykter om Karl Ove Knausgård.

Teaterstykket forespeilet konkrete scener som jeg gjenkjente fra romanene. Der hvor Karl Ove var morsom og sympatisk, og man fikk lyst til å stryke ham littegranne over det uregjerlige håret i teaterstykket, husker jeg at jeg fikk avsmak for ham i romanen. I romanen var han selvopptatt og tenkte for stort om seg sjøl; nærmest narsissistisk. Misforstå meg rett, han var akkurat det samme i teaterstykket, men samtidig klarte Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rubeck å framstille ham mer sår, mer prøvende og mye mer morsom enn jeg har oppfattet ham i romanen.

Hovedspørsmålet mitt blir til slutt: Manglet Karl Ove disse egenskapene i romanene (jeg tviler) eller var det jeg som ikke så det (er redd for det)? Oppfølgingsspørsmål: Må jeg lese romanene på nytt?

Hellane, Henning!

(Ja, jeg er også litt sånn flau over bokstavrim-overskriftene mine, men once you’ve done bokstavrim, you can’t stop).

I utgangspunktet handler Henning H. Bergsvågs siste diktsamling om tidenes oftest dokumenterte tema: Kjærlighet – brudd. Desto mer imponerende er det da at Bergsvåg klarer å gi en helt unik opplevelse av tematikken.

bergsva%cc%8agHenning H. Bergsvåg
Du er ikke her
Dikt
Gyldendal 2016

Du er ikke her handler også om forsøket på å språkliggjøre noe av det vanskeligste man har opplevd og definere en man fortsatt elsker, som ikke lenger elsker en. Ønsket om å kunne skrive om historien ligger og vaker i venstremargen. Det virker som om jeg-personen skriver diktene i et fortvilt forsøk på å holde på kjæresten sin, og i tillegg for å kunne gi slipp eller få en forståelse av bruddet. Bergsvåg klarer å beskrive følelser på en så presis måte at språket blir som en skikkelse i seg sjøl. Jeg vil holde rundt setningene og trøste dem.

Etter å ha brukt fem år av livet nesten utelukkende på å lære hvordan man skal finne kritikkverdige elementer i tekst, finner jeg det bemerkelsesverdig å lukke permene på ei bok og innse at øynene bare har sklidd gjennom teksten. Jeg gir aldri terningkast, men Du er ikke her er på toppen av pallen, best i klassen og først over målstreken.

2017 begynte med en bunke av diktsamlinger på nattbordet, og denne har vært den som har utmerket seg mest. Som kvasibergenser er jeg stolt av å tenke på at en av samtidens beste poeter er fra den samme byen som jeg bor i.

*»hellane» er for øvrig et bergensk kraftuttrykk passende for å indikere begeistring over diktsamlinger man ikke helt klarer å slutte å skryte av.

Diagnose: Fiction FOMO

Eller So many good books, so little time.

For noen dager siden oppdaterte Kim Kardashian Snapchat-storyen sin med at ho hadde FOMO da vennene skulle ut og ho dessverre måtte bli hjemme fordi ho nettopp hadde tatt en spray tan. Alle som keeper up veit at Kim ikke har oppdatert etter ranet som skjedde for en ukes tid tilbake, men ho er tydeligvis fortsatt i tankene mine. Da jeg traff på uttrykket «fiction FOMO» via en blogg, kjente jeg meg for første gang igjen i en følelse Kim Kardashian har hatt (er overbevist om at Kim og jeg deler få andre følelser; jeg har for eksempel aldri grått når jeg har mistet øredobber i basseng, og aner heller ikke hvor slitsomt det er å bære på en forlovelsesring til flere millioner dollar).

Når det kommer til skjønnlitteratur er min «fear of missing out» stor. Særlig nå når jeg tar et ganske intensivt kurs via Fagskolen for bokbransjen (som jeg skal skrive mer om seinere), føler jeg på at økonomioppgaver, jusundervisning og sosiale forpliktelser stjeler fra den lille tida jeg gir meg sjøl til å lese bøker, og FOMO-en blir til tider altoppslukende (for eksempel er nesten Tanum ved trikkestoppet i Bogstadveien snart nødt til å ta bort Året av Tomas Espedal fra vindusutstillinga, ellers må jeg slutte å ta trikken i frykt for å anskaffe nok en bok jeg bare mååå ha).

Bokmerkeraden min er full av anmeldelser av bøker som jeg må vente med å lese til jeg har lest den omtalte boka og bokbunken vokser som aldri før. Den onde FOMO-sirkelen gjør at jeg akkumulerer bøker som en person som trenger en intervention, og at TV3 kommer hjem til meg og lager reportasje slik at jeg kan få gratis opprydding i bok-kaoset. Jo større bunken blir, jo vanskeligere blir lesevalget.

Derfor ender jeg opp med trilemmaer som dette:

fomo

Hvordan skal man velge mellom en tidløs klassiker, en ny diktsamling som alle skryter opp i skyene, og debutboka til en talentfull og ikke minst supersympatisk barne- og ungdomsbokforfatter?

Solid songfugl

Songfuglen er en bok du nærmest får lyst til å lese om igjen rett etter du har lest den første gang fordi det ligger så mye skjult i teksten. Det er så mye som bare dras så vidt fram fra mørket. Slik sett var jeg heldig som fikk se den ganske så fabelaktige oppsetningen av Songfuglen på Det Norske Teatret rett etter jeg leste boka for første gang.

songfuglen-leikvoll-1000x565
(C) Det Norske Teatret

I romanen blir man dratt inn i et mørke som man ikke helt klarer å skjelne, og det kan til tider være for kaotisk dulgt til å kunne se noe konkret for seg, men en helt egen leikvollsk stemning er likevel overrumplende.

Leikvoll klarer helt usentimentalt å beskrive angsten og fortvilelsen rundt å være fanget i et kvinnedominert samfunn som ung, pubertal gutt, som i tillegg må skjule sitt eget kjønn med lange fletter, kjoler og for små sko. Dette klarte Frank Kjosås å overføre til scenen på en forbilledlig måte. Hans tolkning har tatt over for den Jakoba jeg så for meg da jeg leste boka, og det sier egentlig en hel del. Man kan se Songfuglen bare på grunn av han og måten han med ørsmå mimiske detaljer drar deg inn i sin sorg, forvirring og nysgjerrighet.

Du ligger ikke høyt oppe nevrotismeskalaen når du tør å ta på deg jobben med å dramatisere Leikvoll, som mange ikke nødvendigvis leser for historiens skyld, men for det utsøkte poetiske og fintfølende språket. Demian Vitanza og regissør Peer Perez Øian har våget og klart å overføre det leikvollske til scenen på en overraskende god måte.

Jeg var litt skuffet over sangnumrene. Jeg skjønner at de måtte være med, men slik de var virket de en smule malplasserte og platte i forhold til resten av stykkets dysterhet. Ikke for det, Kjosås og Gjertrud Jynges duetter var gåsehudfremkallende, og Jynge er en fantastisk Malinovskaja som nærmest gir karakteren en ny dimensjon. Både hun og Kjosås balanserer ofte på en hårfin grense mellom parodi, humor og melankoli, men kommer vellykket ut av det hver gang.

Du kan se stykket uansett om du kjenner Leikvoll eller ei, og jeg lover deg at du kommer til å både le, gråte og grøsse. Og vær klar over at det ikke slipper helt tak i deg selv etter skuespillerne har tatt siste bukk.

leikvoll

#kjosåsfan1

Fy fasan, Fossum!

Det er moro med bokstavrim, eller? 😉

Jeg har et slags tilfeldig krimprosjekt gående, og nå har prosjektet fått meg til å plukke opp den siste romanen til Karin Fossum, Hviskeren. For en skrekkelig god krimbok!

fossum

Karin Fossum
Hviskeren
Cappelen Damm 2016

Jeg leste ferdig Hviskeren i morges fordi jeg ikke kunne stå opp før jeg hadde fullført boka. Litt av grunnen var selvsagt fordi jeg ikke klarte å vente på siste sides forløsning, men også fordi Fossum viser en til tider smertefull innsikt i den menneskelig psyken. Hun utfordrer leseren ved å aldri la oss stole på at det som blir fortalt er sannheten, samtidig som hun lar sin hovedkarakter gå gjennom en mental sjufjellstur og gir innblikk i svært mørke kroker av sinnet.

Middelaldrende Ragna Riegel er hviskeren. På grunn av en halsoperasjon som gikk feil, har hun ikke lenger stemme og unngår mennesker i stor grad, bortsett fra dem hun kjenner godt og i de få, faste arbeidsoppgavene hennes på Europris. Hun har liten tilstedeværelse i andres liv, og har ikke kontakt med andre slektninger enn sønnen, som hun utveksler sparsommelige bursdag- og julekort med. Eksistensen hennes er svært lavmælt også i overført betydning. Fortellingen blir således veldig lukket og sentrert rundt Ragnas tanker, som forklares på en bemerkelsesverdig anskuelig måte. Ragnas kontrollerte (tanke-)liv endres av at hun en dag får en lapp i postkassa fra en ukjent avsender med beskjeden: «Du skal dø» – en trussel som gjør at Ragna mister kontroll over sitt eget liv på mer enn én måte.

Vanlig krim spør vanligvis om hvem som gjorde det. I Hviskeren skjønner man ganske raskt hvem, men ikke hva, og selv om handlingen avsløres, er spenningen så konstant at jeg til slutt bladde i de øverflødige sidene bakerst i boka etter mer tekst, etter mer informasjon.

Fossum er kjent som en mester, og uten å kunne hevde at jeg kjenner resten av forfatterskapet hennes, er det lett for meg å stemme i rosekoret. Språket flyter så knirkefritt at jeg vil hevde at dette ikke bare er ypperlig krim, men også veldig god litteratur generelt. Min sympati vandret stadig etter et sted å feste seg, og jeg var aldri sikker på hva konklusjonen kom til å bli. Jeg fikk en selvmotsigende følelse gjennom hele romanen som best kan beskrives som vemmelig interesse. Hviskeren er så ubehagelig at du er nødt til å lese videre.