Er Knausgård morsom?

Teaterstykket Min kamp går på DNS for tida (Riksteatret ❤) og jeg så det her om dagen. Jeg må innrømme at jeg gikk til min stol i salen med blandede følelser. For noen år tilbake pløyde jeg meg gjennom Min kamp 1-5, frydet meg over nye, gode refleksjoner og fant bemerkelsesverdig lite sympati å gi til hovedpersonen Karl Ove. Dette gjorde det mildt sagt vanskelig å lese, og da jeg sto foran klumpen av en bok som bind 6 jo er, sa jeg hei, men nei. (Disclaimer: Min kamp 1 er noe av det beste jeg har lest, men etter den gikk alt dønn nedover).

Paradoksalt nok hadde jeg nærmest stikk motsatt opplevelse av teaterstykket Min kamp. Refleksjonene rundt Mein Kampf, Hitler, livet og litteraturen, familieforhold, barn og ektefeller, som skuespillerene upåklagelig og imponerende framførte, gikk litt over huet mitt. Det jeg ville se var den flerfaseterte, sårbare, kloke og morsomme (!?) Karl Ove. Han fikk meg til sitte ytterst på stolen gjennom de vel to timene stykket varte. Og jeg lo og gråt om hverandre, som dem sier.

min-kamp-2
Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rubeck. Foto: Erik Berg

Et annet aspekt ved «virkelighetslitteratur»-debatten har derfor gjort seg gjeldende for meg: Kan det at man har en idé om hvordan en person er, ødelegge ens opplevelse av personens virkelighetsnære romaner?

Det kan se ut som at jeg har misforstått hele Karl Ove-karakteren, og begynt å mislike ham fordi jeg har hørt ufordelaktige rykter om Karl Ove Knausgård.

Teaterstykket forespeilet konkrete scener som jeg gjenkjente fra romanene. Der hvor Karl Ove var morsom og sympatisk, og man fikk lyst til å stryke ham littegranne over det uregjerlige håret i teaterstykket, husker jeg at jeg fikk avsmak for ham i romanen. I romanen var han selvopptatt og tenkte for stort om seg sjøl; nærmest narsissistisk. Misforstå meg rett, han var akkurat det samme i teaterstykket, men samtidig klarte Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rubeck å framstille ham mer sår, mer prøvende og mye mer morsom enn jeg har oppfattet ham i romanen.

Hovedspørsmålet mitt blir til slutt: Manglet Karl Ove disse egenskapene i romanene (jeg tviler) eller var det jeg som ikke så det (er redd for det)? Oppfølgingsspørsmål: Må jeg lese romanene på nytt?

Solid songfugl

Songfuglen er en bok du nærmest får lyst til å lese om igjen rett etter du har lest den første gang fordi det ligger så mye skjult i teksten. Det er så mye som bare dras så vidt fram fra mørket. Slik sett var jeg heldig som fikk se den ganske så fabelaktige oppsetningen av Songfuglen på Det Norske Teatret rett etter jeg leste boka for første gang.

songfuglen-leikvoll-1000x565
(C) Det Norske Teatret

I romanen blir man dratt inn i et mørke som man ikke helt klarer å skjelne, og det kan til tider være for kaotisk dulgt til å kunne se noe konkret for seg, men en helt egen leikvollsk stemning er likevel overrumplende.

Leikvoll klarer helt usentimentalt å beskrive angsten og fortvilelsen rundt å være fanget i et kvinnedominert samfunn som ung, pubertal gutt, som i tillegg må skjule sitt eget kjønn med lange fletter, kjoler og for små sko. Dette klarte Frank Kjosås å overføre til scenen på en forbilledlig måte. Hans tolkning har tatt over for den Jakoba jeg så for meg da jeg leste boka, og det sier egentlig en hel del. Man kan se Songfuglen bare på grunn av han og måten han med ørsmå mimiske detaljer drar deg inn i sin sorg, forvirring og nysgjerrighet.

Du ligger ikke høyt oppe nevrotismeskalaen når du tør å ta på deg jobben med å dramatisere Leikvoll, som mange ikke nødvendigvis leser for historiens skyld, men for det utsøkte poetiske og fintfølende språket. Demian Vitanza og regissør Peer Perez Øian har våget og klart å overføre det leikvollske til scenen på en overraskende god måte.

Jeg var litt skuffet over sangnumrene. Jeg skjønner at de måtte være med, men slik de var virket de en smule malplasserte og platte i forhold til resten av stykkets dysterhet. Ikke for det, Kjosås og Gjertrud Jynges duetter var gåsehudfremkallende, og Jynge er en fantastisk Malinovskaja som nærmest gir karakteren en ny dimensjon. Både hun og Kjosås balanserer ofte på en hårfin grense mellom parodi, humor og melankoli, men kommer vellykket ut av det hver gang.

Du kan se stykket uansett om du kjenner Leikvoll eller ei, og jeg lover deg at du kommer til å både le, gråte og grøsse. Og vær klar over at det ikke slipper helt tak i deg selv etter skuespillerne har tatt siste bukk.

leikvoll

#kjosåsfan1