Bare to pod-er du må sjekke ut.

Jeg bare tenkte at hvis du skulle lure på hva hele greia med litteratur er, så kan du ta deg et par timer med to kloke menn som krangler litt og/eller to kloke damer som er ganske enige, på øret.

Disse er henholdsvis Frode Helmich Pedersen og Tomas Espedal som blant annet diskuterer hvorvidt virkelighetslitteraturen fører til litteraturens endelikt, og som kommer med gode argumenter som gjør det helt umulig å være helt enig med noen av dem, og som diskuterer det moralske ved å framstille virkelige personer i romaner. (Man får også en slags Samtidslitteratur 101 av Espedal).

Og to av mine favoritter i verden, Toril Moi og Vigdis Hjorth, som i all hovedsak bare nailer hva litteratur er og bør være i mine øyne (ører) og får nok en gang Aftenposten (og flere med den) til å gremmes over sin graving etter den allmektige sannheten. I tillegg så nevner de Wittgenstein og Freud mange nok ganger til at du kan hake av dagens inntjening av kulturkapital.

Det kan godt hende jeg av og til har dårlig samvittighet, det skal jeg innrømme, men forfatterskapet har det ikke. – Vigdis Hjorth

 

Advertisements

Diagnose: Fiction FOMO

Eller So many good books, so little time.

For noen dager siden oppdaterte Kim Kardashian Snapchat-storyen sin med at ho hadde FOMO da vennene skulle ut og ho dessverre måtte bli hjemme fordi ho nettopp hadde tatt en spray tan. Alle som keeper up veit at Kim ikke har oppdatert etter ranet som skjedde for en ukes tid tilbake, men ho er tydeligvis fortsatt i tankene mine. Da jeg traff på uttrykket «fiction FOMO» via en blogg, kjente jeg meg for første gang igjen i en følelse Kim Kardashian har hatt (er overbevist om at Kim og jeg deler få andre følelser; jeg har for eksempel aldri grått når jeg har mistet øredobber i basseng, og aner heller ikke hvor slitsomt det er å bære på en forlovelsesring til flere millioner dollar).

Når det kommer til skjønnlitteratur er min «fear of missing out» stor. Særlig nå når jeg tar et ganske intensivt kurs via Fagskolen for bokbransjen (som jeg skal skrive mer om seinere), føler jeg på at økonomioppgaver, jusundervisning og sosiale forpliktelser stjeler fra den lille tida jeg gir meg sjøl til å lese bøker, og FOMO-en blir til tider altoppslukende (for eksempel er nesten Tanum ved trikkestoppet i Bogstadveien snart nødt til å ta bort Året av Tomas Espedal fra vindusutstillinga, ellers må jeg slutte å ta trikken i frykt for å anskaffe nok en bok jeg bare mååå ha).

Bokmerkeraden min er full av anmeldelser av bøker som jeg må vente med å lese til jeg har lest den omtalte boka og bokbunken vokser som aldri før. Den onde FOMO-sirkelen gjør at jeg akkumulerer bøker som en person som trenger en intervention, og at TV3 kommer hjem til meg og lager reportasje slik at jeg kan få gratis opprydding i bok-kaoset. Jo større bunken blir, jo vanskeligere blir lesevalget.

Derfor ender jeg opp med trilemmaer som dette:

fomo

Hvordan skal man velge mellom en tidløs klassiker, en ny diktsamling som alle skryter opp i skyene, og debutboka til en talentfull og ikke minst supersympatisk barne- og ungdomsbokforfatter?

BRB

To ting har jeg funnet ut i dag:

1. Jeg har visst generelt problemer med bøker som er delt opp i to deler, for nå står jeg fast etter del én av Drep ikke en sangfugl også. Boka er god, men jeg står fast. Lider åpenbart under et tilfelle av personlighetssvikt som Freud ikke har dokumentert.

2. «Strawberry» smaker noen ganger som sur papp.

Harperlee

(Kort oppsummert så anbefaler jeg boka, ikke Strepsils-ene. Bildetekst: Medisin.)

Bokhøsttrøst

Jeg håper det ikke bare er jeg som får økt blodtrykk om høsten. I motsetning til mennesker som kjøper masse stearinlys, tenner dem hjemme i stua si, finner fram ullpledd og bok, og plasserer seg i lotus under disse i godstolen, opplever jeg bokhøsten som noe stressende. Ikke fordi jeg synes forlagene er masete. Jeg elsker forlagene og hvor flinke så mange av dem er til å skryte av, opphause og framsnakke sine forfattere. Det er jeg som stresser meg, ingen andre.

Når boklanseringene om høsten tar til, deles også ulike litteraturpriser ut. Leselista blir lengre og lengre etter hvert nye poet- eller forfatternavn som dukker opp i nyhetsbildet, på Facebook-veggen eller i samtaler. Jeg føler at jeg har ligget under en klassikerstein de siste åra (les=har skrevet masteroppgave), og nå må jeg få med meg alt og alle, og gjerne lese et helt forfatterskap om jeg ikke skulle være så heldig at min nye kjenning er en debutant. (Men selv debutanter har vel gitt ut en chapbook eller to, så skal man holde seg heeelt oppdatert er det fortsatt ikke bare å lese én bok.)

Løsningen min på mitt sjølpåførte nestenbehov for blodtrykksmedisin, er å låne så mange av bøkene på leselista mi, på biblioteket, stable dem opp på skrivebordet og lage et slags system på hvilken bok som skal leses først. Deriblant også bøker jeg har kjøpt eller fått tilsendt. Og så er det viktig å ha minst én bok som jeg ikke føler at jeg lese, men som kun leses av lyst, skyldbetynget glede eller såkalt «guilty pleasure». Kanskje paradoksalt nok er denne boka for tida To Kill a Mockingbird, som jeg leser takket være motivasjon fra en slags bokklubb i regi av Siri Vilberg.

Det viktigste i å ikke stresse med lesinga, er å ha venner som sier: «Er sikker på at ikke engang Marta Norheim gidder å lese halvparten av den stabelen din», og så kan man begynne å puste med magen igjen. Det Marta Norheim ikke gidder å gjøre, er som kjent ikke verdt å ta seg bryet med.