På kanten av det patetiske

«Jeg er forlatt av alle. Min ekskone døde, min unge kjæreste forlot meg og mine døtre har flyttet hjemmefra. Det er de erfaringene jeg skriver om (…) og jeg beveger meg hele tiden på kanten av det patetiske», sa Tomas Espedal i et intervju med danske Information i 2013.

Jeg synes denne uttalelsen er ganske betegnende for tekstene til noen av de mannlige forfatterne vi snakker om i dag; Geir Gulliksen, Karl Ove Knausgård, Tomas Espedal, og nå Kenneth Moe. På mange måter åpner deres tekster for mannlige skikkelser som har lov til å være sårbare og patetiske, ja, tenke seg til, mangfoldige! Merkelig nok er dette fortsatt ganske revolusjonerende. De opererer alle i stor grad innenfor samme sjanger, og er også, som man forstår av de selvbiografiske verkene, i samme omgangskrets eller i alle fall knyttet til hverandre på en eller annen måte. Alle beskriver de svake (forvirrede, tiltaksløse, selvskadende, introverte) menn som har blitt forlatt eller avvist av kvinnen de elsker. Moes debutbok er redigert av Knausgård og gitt ut på forlaget som sistnevnte var med å stifte, Pelikanen forlag.

Fil 27.06.2017, 16.48.59

Kenneth Moe
Rastløs
Kortroman
Pelikanen forlag 2015

Kanskje debutanter alltid vil bli sammenlignet med mer etablerte forfattere, men jeg fant bemerkelsesverdig mange likheter med de ovennevnte i Kenneth Moes Rastløs. Enkeltscener kunne minne om de samme jeg har lest hos Gulliksen og Knausgård. Selve formen sammenlignet jeg ofte med Espedal, særlig deler av hans Brev.

Moe er ikke redd for å framstille jeg-personen (med samme navn som forfatteren) i sin kortroman som stakkarslig og ute av stand til å ta vare på seg selv. Jeg-personen leter etter svar i seg selv om eget utenforskap og ensomhet, men tildekker sin søken som et brev til hun som forlot ham. Et brev som skribenten ikke har noen intensjon om å sende, og noen ganger under lesingen lurte jeg på hva intensjonen med boka var.

Samtidig er teksten i seg selv et håp om å finne et tilholdssted i litteraturen. Ved å gjøre sine umiddelbare omgivelser om til tekst, i så stor grad som han gjør, lykkes Moe med det. Jeg føler jeg har et like klart bilde av Moes leilighet som jeg har av Espedals Bergen. Espedals Bergen er ikke mitt Bergen, men våre veier kan krysses tidvis, akkurat som at jeg kan kjenne meg igjen i observasjonene Moe gjør i sin egen leilighet. Selv om blikket hans er rettet mot en persienne eller en knirkende dør, er det til enhver tid også rettet innover i ham. På denne måten sprer han deler av seg selv utover leiligheten og fester sine ekstremt introverte tanker på noe mer konkret, utenfor sitt eget legeme. Denne konkretiseringen gjør det enklere for meg som leser å takle den selvsentrerte teksten.

Jeg savner ironisk nok en mer personlig stemme i Rastløs. Noen ganger blir teksten den påtrengende personen på en fest, som du nettopp har møtt, men som likevel begynner å fortelle deg altfor private historier om seg selv. Teksten er ekstremt introvert og til tider selvforherligende, til tider selvironisk og innforstått med egen tragikomikk. Humoren var det sterkeste virkemiddelet i denne kortromanen, og absolutt vellykket.

Tittelen vil jeg trekke fram som veldig god. For en gangs skyld har man å gjøre med en tittel som styrer måten leseren angriper teksten på, og som sier en munnfull om stemningen i teksten.

Moe har ikke Espedals brilliante språkfølelse helt ennå, og de korte tekstene kan til tider inneholde setninger man kan se for seg at forfatteren like gjerne kunne vist fram som dypsindig kvitter på internett. Boka er imidlertid spekket med fine observasjoner og formuleringer ganske frie for klisjeer. Jeg leser nødvendigvis ikke Espedal for å få en god historie, men for å kunne få et lite innblikk i en gjenkjennelig verden som kanskje er vond, men som likevel er så sorgfullt vakker fordi den er skapt av poesi. Og det klarer også Moe. Så vidt.

April og mai, hvor ble dere av?

Ting å skrive hjem om

1. Var på æresdoktormiddagen til UiB med min kjære. I løpet av kvelden sto jeg plutselig i en røykfull samtale med UiBs første kvinnelige rektor (starstruck 1). Tilfeldighetene gjorde også at jeg ble bordkavaleren til en av landets mest fornuftige samfunnsstemmer (starstruck 2). Jeg tror ikke han skjønte hvor kult jeg synes det var da han begynte å fortelle om Peter Rokseth vs Francis Bull anno 1930-ish (kan noen lage en film om denne debatten?).

2.Jeppe på bjerget på DNS. Forestillingen i seg selv var ikke spesielt bra. Tidvis føltes det som om man var vitne til langtekkelig gjenbruk av slitne grimaser. Men i løpet av stykket fikk jeg likevel den gode følelsen man noen ganger kan ha, når man ser talent. Ikke sånn norske talenter-talent, men noen som (fårete-alarm) faktisk har en gave, og veit å bruke den. Jeg gleder meg til Sverre Breivik og Ameli Isungset Agbota er å se på scenen igjen (hei, Askepott?!).

3. Var på Solstrand igjen. Et sted som er helt merkelig inspirerende. Jeg veit ikke hva det er med Solstrand, men jeg føler at vi digger hverandre, liksom.

 

4. Begynner endelig å føle at helsa spiller på lag igjen (som mormor ville ha sagt) og feiret med å bestille meg tur til København i begynnelsen av juni (reisetips mottas med glede).

 

Ting jeg har lest

Kunsten å bli glad i seg selv, Yukiko Motoya (oversatt av Magne Tørring)
Jeg kommer til å lese mer av Yukiko Motoya. Lettlest novelle-aktig roman med nok språklige finurligheter til å bli veldig interessant. Linde er en akkurat tilstrekkelig sympatisk person som gjennomskuer sosial staffasje og samspill mens hun leter etter tilhørighet i vennegjengen og ikke minst i seg selv. Motaya viser hvordan små trivialiteter kan forme et liv, uten at valgene man tar nødvendigvis definerer en person eller skaper et tydelig mål. Hvis du likte Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, kommer du til å sette pris på denne også. #matheaforprez

 

Året, Tomas Espedal
Denne romanen virker ufullendt og umotivert. Espedal er så genialt god språklig sett, at det er frustrerende å lese en roman hvor språket er så middelmådig dyrket. Her er det dessverre (og jeg er oppriktig nedstemt over dette) langt mellom høydepunktene, men jeg har ikke mistet trua på Espedal ennå!

 

 

Hillbilly Elegy, J. D. Vance
Vance beskriver eksistensen og grunnlaget for en isolert samfunnsgruppe på en særegent sympatisk måte. Hvis du lurer på hvorfor Trump ble president, hvordan samfunnet kan «make a murderer» eller vil ha mer innsikt i S-Town-fenomenet; les denne. 

 

 

Vi var aldri brødre, Pia Edvardsen
Pia Edvardsen har virkelig mestret antydningens kunst. Språket hennes har en egenartet, godlynt stemning som uten å forklare avslører små mysterier i hovedpersonen og i familien hun både lener seg mot og trekker seg unna. Språkets kontrollerte framferd speiles av personene det beskriver. Vi var aldri brødre er en veldig god debut!

 

 

Coffee, Tea, or Murder? (Murder, She Wrote, #27), Donald Bain (Jessica Fletcher)
Guilty pleasure og noe så merkelig som en bok basert på en TV-serie. Denne fikk jeg i gave av en av mine fjongeste venner, som tilfeldigvis deler min kjærlighet til J. B. Fletcher. Søt, fin og lettlest, var den!

 

 

 

Unngå øyekontakt, Nora Aschim
Noen bøker veit man at man kommer til å lese igjen og igjen gjennom livet. Unngå øyekontakt er en av dem. Aschim beskriver tankebanene til hva jeg skjønner er en ung, psykisk sjuk person, på en smertefullt gjenkjennelig måte, uten en eneste klisje. Jansson-referansene er også svært vellykket benyttet. Diktsamlingen framstår både eksperimentell og helstøpt på samme tid.

 

Trilogien, Jon Fosse
Egentlig tre separate romaner som fint kan leses som én, svøpt i et slør av drøm, kjærlighet og sorg. I Fosses univers er kjærligheten sterkere enn død og moral, og uvirkelig håpefull.

 

 

Senteret, Victoria Durnak
Språket til Durnak er fascinerende, freidig og ærlig. Komposisjonen i denne romanen er glimrende, med passende stikk til nettverden og samfunnet generelt sine krav til hvordan man bør leve livet sitt. Selv om handlingsløpet til tider faller gjennom som noe urealistisk, er Senteret stillferdig spennende og engasjerende.

Ultimo mars

Hei, folkens, dere må høre podkasten Kritikerne fra 23. februar! Jeg henger som vanlig etter i podkast-verden, men er ikke mindre glad i fenomenet av den grunn. Den 23. februar intervjuet Anne Cathrine Straume (årets kritiker, btw) Terence Cave om hans bok Thinking with Literature. Towards a Cognitive Critisism (hvem oversetter denne til norsk?). Cave snakker om hvor stor del av livene våre litteraturen er; at den er en del av hvordan vi tenker. Han er skeptisk til å la litteratur kun være underholdning eller en estetisk kategori fordi den er en så essensiell del av menneskelig tenkning og adferd. Bokelsker, hør på og bli inspirert og lykkelig 🙂 (Og så kan du lese første kapittel av boka her, før du suser til nærmeste bibliotek for å låne den).

Hva jeg har lest oppsummert i én setning og ett sitat (med noen unntak)

Europa, Amalie Kasin Lerstang
Stillestående til de siste sidene, hvor en veldig interessant scene utfoldet seg.
«Mamma løfter på genseren min. Jeg står med magen mot mamma. Hunden bjeffer rundt beina våre. Hun sier noe og ser på magen, men jeg legger hendene over den og hører ikke.»

Kameleonmenneskene, Hans Olav Lahlum
Jeg skulle ønske disse bøkene var litt mer «feel good», men det skjedde i alle fall en personlig utvikling for K2 i denne boka som jeg satte pris på.

Charlotte, David Foenkinos
Sjøl om de ustanselige linjeskiftene plaget meg litt, er dette en betryggende usentimental og flott bok om et stort kunstnerisk talent og en tragisk skjebne under andre verdenskrig.
«Ja, hvilket ord er det som brukes når man har mistet søsteren sin? Det finnes ikke, man sier ingenting. Ordboken kan også være bluferdig. Som om også den er forferdet over smerten.»

Er Knausgård morsom?

Teaterstykket Min kamp går på DNS for tida (Riksteatret ❤) og jeg så det her om dagen. Jeg må innrømme at jeg gikk til min stol i salen med blandede følelser. For noen år tilbake pløyde jeg meg gjennom Min kamp 1-5, frydet meg over nye, gode refleksjoner og fant bemerkelsesverdig lite sympati å gi til hovedpersonen Karl Ove. Dette gjorde det mildt sagt vanskelig å lese, og da jeg sto foran klumpen av en bok som bind 6 jo er, sa jeg hei, men nei. (Disclaimer: Min kamp 1 er noe av det beste jeg har lest, men etter den gikk alt dønn nedover).

Paradoksalt nok hadde jeg nærmest stikk motsatt opplevelse av teaterstykket Min kamp. Refleksjonene rundt Mein Kampf, Hitler, livet og litteraturen, familieforhold, barn og ektefeller, som skuespillerene upåklagelig og imponerende framførte, gikk litt over huet mitt. Det jeg ville se var den flerfaseterte, sårbare, kloke og morsomme (!?) Karl Ove. Han fikk meg til sitte ytterst på stolen gjennom de vel to timene stykket varte. Og jeg lo og gråt om hverandre, som dem sier.

min-kamp-2
Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rubeck. Foto: Erik Berg

Et annet aspekt ved «virkelighetslitteratur»-debatten har derfor gjort seg gjeldende for meg: Kan det at man har en idé om hvordan en person er, ødelegge ens opplevelse av personens virkelighetsnære romaner?

Det kan se ut som at jeg har misforstått hele Karl Ove-karakteren, og begynt å mislike ham fordi jeg har hørt ufordelaktige rykter om Karl Ove Knausgård.

Teaterstykket forespeilet konkrete scener som jeg gjenkjente fra romanene. Der hvor Karl Ove var morsom og sympatisk, og man fikk lyst til å stryke ham littegranne over det uregjerlige håret i teaterstykket, husker jeg at jeg fikk avsmak for ham i romanen. I romanen var han selvopptatt og tenkte for stort om seg sjøl; nærmest narsissistisk. Misforstå meg rett, han var akkurat det samme i teaterstykket, men samtidig klarte Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rubeck å framstille ham mer sår, mer prøvende og mye mer morsom enn jeg har oppfattet ham i romanen.

Hovedspørsmålet mitt blir til slutt: Manglet Karl Ove disse egenskapene i romanene (jeg tviler) eller var det jeg som ikke så det (er redd for det)? Oppfølgingsspørsmål: Må jeg lese romanene på nytt?

Hellane, Henning!

(Ja, jeg er også litt sånn flau over bokstavrim-overskriftene mine, men once you’ve done bokstavrim, you can’t stop).

I utgangspunktet handler Henning H. Bergsvågs siste diktsamling om tidenes oftest dokumenterte tema: Kjærlighet – brudd. Desto mer imponerende er det da at Bergsvåg klarer å gi en helt unik opplevelse av tematikken.

bergsva%cc%8agHenning H. Bergsvåg
Du er ikke her
Dikt
Gyldendal 2016

Du er ikke her handler også om forsøket på å språkliggjøre noe av det vanskeligste man har opplevd og definere en man fortsatt elsker, som ikke lenger elsker en. Ønsket om å kunne skrive om historien ligger og vaker i venstremargen. Det virker som om jeg-personen skriver diktene i et fortvilt forsøk på å holde på kjæresten sin, og i tillegg for å kunne gi slipp eller få en forståelse av bruddet. Bergsvåg klarer å beskrive følelser på en så presis måte at språket blir som en skikkelse i seg sjøl. Jeg vil holde rundt setningene og trøste dem.

Etter å ha brukt fem år av livet nesten utelukkende på å lære hvordan man skal finne kritikkverdige elementer i tekst, finner jeg det bemerkelsesverdig å lukke permene på ei bok og innse at øynene bare har sklidd gjennom teksten. Jeg gir aldri terningkast, men Du er ikke her er på toppen av pallen, best i klassen og først over målstreken.

2017 begynte med en bunke av diktsamlinger på nattbordet, og denne har vært den som har utmerket seg mest. Som kvasibergenser er jeg stolt av å tenke på at en av samtidens beste poeter er fra den samme byen som jeg bor i.

*»hellane» er for øvrig et bergensk kraftuttrykk passende for å indikere begeistring over diktsamlinger man ikke helt klarer å slutte å skryte av.

Solid songfugl

Songfuglen er en bok du nærmest får lyst til å lese om igjen rett etter du har lest den første gang fordi det ligger så mye skjult i teksten. Det er så mye som bare dras så vidt fram fra mørket. Slik sett var jeg heldig som fikk se den ganske så fabelaktige oppsetningen av Songfuglen på Det Norske Teatret rett etter jeg leste boka for første gang.

songfuglen-leikvoll-1000x565
(C) Det Norske Teatret

I romanen blir man dratt inn i et mørke som man ikke helt klarer å skjelne, og det kan til tider være for kaotisk dulgt til å kunne se noe konkret for seg, men en helt egen leikvollsk stemning er likevel overrumplende.

Leikvoll klarer helt usentimentalt å beskrive angsten og fortvilelsen rundt å være fanget i et kvinnedominert samfunn som ung, pubertal gutt, som i tillegg må skjule sitt eget kjønn med lange fletter, kjoler og for små sko. Dette klarte Frank Kjosås å overføre til scenen på en forbilledlig måte. Hans tolkning har tatt over for den Jakoba jeg så for meg da jeg leste boka, og det sier egentlig en hel del. Man kan se Songfuglen bare på grunn av han og måten han med ørsmå mimiske detaljer drar deg inn i sin sorg, forvirring og nysgjerrighet.

Du ligger ikke høyt oppe nevrotismeskalaen når du tør å ta på deg jobben med å dramatisere Leikvoll, som mange ikke nødvendigvis leser for historiens skyld, men for det utsøkte poetiske og fintfølende språket. Demian Vitanza og regissør Peer Perez Øian har våget og klart å overføre det leikvollske til scenen på en overraskende god måte.

Jeg var litt skuffet over sangnumrene. Jeg skjønner at de måtte være med, men slik de var virket de en smule malplasserte og platte i forhold til resten av stykkets dysterhet. Ikke for det, Kjosås og Gjertrud Jynges duetter var gåsehudfremkallende, og Jynge er en fantastisk Malinovskaja som nærmest gir karakteren en ny dimensjon. Både hun og Kjosås balanserer ofte på en hårfin grense mellom parodi, humor og melankoli, men kommer vellykket ut av det hver gang.

Du kan se stykket uansett om du kjenner Leikvoll eller ei, og jeg lover deg at du kommer til å både le, gråte og grøsse. Og vær klar over at det ikke slipper helt tak i deg selv etter skuespillerne har tatt siste bukk.

leikvoll

#kjosåsfan1

Fy fasan, Fossum!

Det er moro med bokstavrim, eller? 😉

Jeg har et slags tilfeldig krimprosjekt gående, og nå har prosjektet fått meg til å plukke opp den siste romanen til Karin Fossum, Hviskeren. For en skrekkelig god krimbok!

fossum

Karin Fossum
Hviskeren
Cappelen Damm 2016

Jeg leste ferdig Hviskeren i morges fordi jeg ikke kunne stå opp før jeg hadde fullført boka. Litt av grunnen var selvsagt fordi jeg ikke klarte å vente på siste sides forløsning, men også fordi Fossum viser en til tider smertefull innsikt i den menneskelig psyken. Hun utfordrer leseren ved å aldri la oss stole på at det som blir fortalt er sannheten, samtidig som hun lar sin hovedkarakter gå gjennom en mental sjufjellstur og gir innblikk i svært mørke kroker av sinnet.

Middelaldrende Ragna Riegel er hviskeren. På grunn av en halsoperasjon som gikk feil, har hun ikke lenger stemme og unngår mennesker i stor grad, bortsett fra dem hun kjenner godt og i de få, faste arbeidsoppgavene hennes på Europris. Hun har liten tilstedeværelse i andres liv, og har ikke kontakt med andre slektninger enn sønnen, som hun utveksler sparsommelige bursdag- og julekort med. Eksistensen hennes er svært lavmælt også i overført betydning. Fortellingen blir således veldig lukket og sentrert rundt Ragnas tanker, som forklares på en bemerkelsesverdig anskuelig måte. Ragnas kontrollerte (tanke-)liv endres av at hun en dag får en lapp i postkassa fra en ukjent avsender med beskjeden: «Du skal dø» – en trussel som gjør at Ragna mister kontroll over sitt eget liv på mer enn én måte.

Vanlig krim spør vanligvis om hvem som gjorde det. I Hviskeren skjønner man ganske raskt hvem, men ikke hva, og selv om handlingen avsløres, er spenningen så konstant at jeg til slutt bladde i de øverflødige sidene bakerst i boka etter mer tekst, etter mer informasjon.

Fossum er kjent som en mester, og uten å kunne hevde at jeg kjenner resten av forfatterskapet hennes, er det lett for meg å stemme i rosekoret. Språket flyter så knirkefritt at jeg vil hevde at dette ikke bare er ypperlig krim, men også veldig god litteratur generelt. Min sympati vandret stadig etter et sted å feste seg, og jeg var aldri sikker på hva konklusjonen kom til å bli. Jeg fikk en selvmotsigende følelse gjennom hele romanen som best kan beskrives som vemmelig interesse. Hviskeren er så ubehagelig at du er nødt til å lese videre.