På kanten av det patetiske

«Jeg er forlatt av alle. Min ekskone døde, min unge kjæreste forlot meg og mine døtre har flyttet hjemmefra. Det er de erfaringene jeg skriver om (…) og jeg beveger meg hele tiden på kanten av det patetiske», sa Tomas Espedal i et intervju med danske Information i 2013.

Jeg synes denne uttalelsen er ganske betegnende for tekstene til noen av de mannlige forfatterne vi snakker om i dag; Geir Gulliksen, Karl Ove Knausgård, Tomas Espedal, og nå Kenneth Moe. På mange måter åpner deres tekster for mannlige skikkelser som har lov til å være sårbare og patetiske, ja, tenke seg til, mangfoldige! Merkelig nok er dette fortsatt ganske revolusjonerende. De opererer alle i stor grad innenfor samme sjanger, og er også, som man forstår av de selvbiografiske verkene, i samme omgangskrets eller i alle fall knyttet til hverandre på en eller annen måte. Alle beskriver de svake (forvirrede, tiltaksløse, selvskadende, introverte) menn som har blitt forlatt eller avvist av kvinnen de elsker. Moes debutbok er redigert av Knausgård og gitt ut på forlaget som sistnevnte var med å stifte, Pelikanen forlag.

Fil 27.06.2017, 16.48.59

Kenneth Moe
Rastløs
Kortroman
Pelikanen forlag 2015

Kanskje debutanter alltid vil bli sammenlignet med mer etablerte forfattere, men jeg fant bemerkelsesverdig mange likheter med de ovennevnte i Kenneth Moes Rastløs. Enkeltscener kunne minne om de samme jeg har lest hos Gulliksen og Knausgård. Selve formen sammenlignet jeg ofte med Espedal, særlig deler av hans Brev.

Moe er ikke redd for å framstille jeg-personen (med samme navn som forfatteren) i sin kortroman som stakkarslig og ute av stand til å ta vare på seg selv. Jeg-personen leter etter svar i seg selv om eget utenforskap og ensomhet, men tildekker sin søken som et brev til hun som forlot ham. Et brev som skribenten ikke har noen intensjon om å sende, og noen ganger under lesingen lurte jeg på hva intensjonen med boka var.

Samtidig er teksten i seg selv et håp om å finne et tilholdssted i litteraturen. Ved å gjøre sine umiddelbare omgivelser om til tekst, i så stor grad som han gjør, lykkes Moe med det. Jeg føler jeg har et like klart bilde av Moes leilighet som jeg har av Espedals Bergen. Espedals Bergen er ikke mitt Bergen, men våre veier kan krysses tidvis, akkurat som at jeg kan kjenne meg igjen i observasjonene Moe gjør i sin egen leilighet. Selv om blikket hans er rettet mot en persienne eller en knirkende dør, er det til enhver tid også rettet innover i ham. På denne måten sprer han deler av seg selv utover leiligheten og fester sine ekstremt introverte tanker på noe mer konkret, utenfor sitt eget legeme. Denne konkretiseringen gjør det enklere for meg som leser å takle den selvsentrerte teksten.

Jeg savner ironisk nok en mer personlig stemme i Rastløs. Noen ganger blir teksten den påtrengende personen på en fest, som du nettopp har møtt, men som likevel begynner å fortelle deg altfor private historier om seg selv. Teksten er ekstremt introvert og til tider selvforherligende, til tider selvironisk og innforstått med egen tragikomikk. Humoren var det sterkeste virkemiddelet i denne kortromanen, og absolutt vellykket.

Tittelen vil jeg trekke fram som veldig god. For en gangs skyld har man å gjøre med en tittel som styrer måten leseren angriper teksten på, og som sier en munnfull om stemningen i teksten.

Moe har ikke Espedals brilliante språkfølelse helt ennå, og de korte tekstene kan til tider inneholde setninger man kan se for seg at forfatteren like gjerne kunne vist fram som dypsindig kvitter på internett. Boka er imidlertid spekket med fine observasjoner og formuleringer ganske frie for klisjeer. Jeg leser nødvendigvis ikke Espedal for å få en god historie, men for å kunne få et lite innblikk i en gjenkjennelig verden som kanskje er vond, men som likevel er så sorgfullt vakker fordi den er skapt av poesi. Og det klarer også Moe. Så vidt.

A few of my favorite things

Fil 18.06.2017, 13.15.35

Raindrops on roses and whiskers on kittens
Bright copper kettles and warm woollen mittens
Brown paper packages tied up with strings
Boksingler from Flamme forlag
These are a few of my favorite things

(Jeg fikk Julie Andrews på hjernen, så da måtte det blir sånn. Bedre enn den opprinnelige tittelen min, som var «Er du flammesingel, eller? ;)»)

Fil 18.06.2017, 13.12.56

Flammesingler er bøker du leser på minutter, korte innsikt i djupe tanker, intense møter med interessante mennesker. Perfekt på tur, på nattbordet og mens du venter på den treige venninna på kafé.

Fil 18.06.2017, 13.14.22

Vinterkurset er en av mine favoritter, om skriving, selvutvikling og kjærester (man har hatt). Nylig ble singelen Anstendig og verdighet av Monica Isakstuen lagt til blant yndlingene. Den består av tekster som både i form og innhold beskriver hvordan i alle fall jeg føler meg hver gang jeg ser på Dagsrevyen, og fra den behagelige sofaen min gråter litt og tenker at jeg har ganske oppegående meninger om og sympatier med blant annet folk som må flykte fra hjemmene sine. Etterpå setter jeg meg litt bedre tilrette i sofaen med pottisbollen og ser på Nytt på nytt. Denne indre stridigheten kommer til å få et navn om flere forfattere skriver som Isakstuen (og Kristin Sørsdal med Mare).

Det jeg liker best med boksinglene fra Flamme er at innholdet i de enkle heftene ofte er mye større enn man får inntrykk av. De kan være som mentale brett-ut-bøker; ulver i fåreklær for de tror de begynner på noe kort, lett og pyntelig.

April og mai, hvor ble dere av?

Ting å skrive hjem om

1. Var på æresdoktormiddagen til UiB med min kjære. I løpet av kvelden sto jeg plutselig i en røykfull samtale med UiBs første kvinnelige rektor (starstruck 1). Tilfeldighetene gjorde også at jeg ble bordkavaleren til en av landets mest fornuftige samfunnsstemmer (starstruck 2). Jeg tror ikke han skjønte hvor kult jeg synes det var da han begynte å fortelle om Peter Rokseth vs Francis Bull anno 1930-ish (kan noen lage en film om denne debatten?).

2.Jeppe på bjerget på DNS. Forestillingen i seg selv var ikke spesielt bra. Tidvis føltes det som om man var vitne til langtekkelig gjenbruk av slitne grimaser. Men i løpet av stykket fikk jeg likevel den gode følelsen man noen ganger kan ha, når man ser talent. Ikke sånn norske talenter-talent, men noen som (fårete-alarm) faktisk har en gave, og veit å bruke den. Jeg gleder meg til Sverre Breivik og Ameli Isungset Agbota er å se på scenen igjen (hei, Askepott?!).

3. Var på Solstrand igjen. Et sted som er helt merkelig inspirerende. Jeg veit ikke hva det er med Solstrand, men jeg føler at vi digger hverandre, liksom.

 

4. Begynner endelig å føle at helsa spiller på lag igjen (som mormor ville ha sagt) og feiret med å bestille meg tur til København i begynnelsen av juni (reisetips mottas med glede).

 

Ting jeg har lest

Kunsten å bli glad i seg selv, Yukiko Motoya (oversatt av Magne Tørring)
Jeg kommer til å lese mer av Yukiko Motoya. Lettlest novelle-aktig roman med nok språklige finurligheter til å bli veldig interessant. Linde er en akkurat tilstrekkelig sympatisk person som gjennomskuer sosial staffasje og samspill mens hun leter etter tilhørighet i vennegjengen og ikke minst i seg selv. Motaya viser hvordan små trivialiteter kan forme et liv, uten at valgene man tar nødvendigvis definerer en person eller skaper et tydelig mål. Hvis du likte Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, kommer du til å sette pris på denne også. #matheaforprez

 

Året, Tomas Espedal
Denne romanen virker ufullendt og umotivert. Espedal er så genialt god språklig sett, at det er frustrerende å lese en roman hvor språket er så middelmådig dyrket. Her er det dessverre (og jeg er oppriktig nedstemt over dette) langt mellom høydepunktene, men jeg har ikke mistet trua på Espedal ennå!

 

 

Hillbilly Elegy, J. D. Vance
Vance beskriver eksistensen og grunnlaget for en isolert samfunnsgruppe på en særegent sympatisk måte. Hvis du lurer på hvorfor Trump ble president, hvordan samfunnet kan «make a murderer» eller vil ha mer innsikt i S-Town-fenomenet; les denne. 

 

 

Vi var aldri brødre, Pia Edvardsen
Pia Edvardsen har virkelig mestret antydningens kunst. Språket hennes har en egenartet, godlynt stemning som uten å forklare avslører små mysterier i hovedpersonen og i familien hun både lener seg mot og trekker seg unna. Språkets kontrollerte framferd speiles av personene det beskriver. Vi var aldri brødre er en veldig god debut!

 

 

Coffee, Tea, or Murder? (Murder, She Wrote, #27), Donald Bain (Jessica Fletcher)
Guilty pleasure og noe så merkelig som en bok basert på en TV-serie. Denne fikk jeg i gave av en av mine fjongeste venner, som tilfeldigvis deler min kjærlighet til J. B. Fletcher. Søt, fin og lettlest, var den!

 

 

 

Unngå øyekontakt, Nora Aschim
Noen bøker veit man at man kommer til å lese igjen og igjen gjennom livet. Unngå øyekontakt er en av dem. Aschim beskriver tankebanene til hva jeg skjønner er en ung, psykisk sjuk person, på en smertefullt gjenkjennelig måte, uten en eneste klisje. Jansson-referansene er også svært vellykket benyttet. Diktsamlingen framstår både eksperimentell og helstøpt på samme tid.

 

Trilogien, Jon Fosse
Egentlig tre separate romaner som fint kan leses som én, svøpt i et slør av drøm, kjærlighet og sorg. I Fosses univers er kjærligheten sterkere enn død og moral, og uvirkelig håpefull.

 

 

Senteret, Victoria Durnak
Språket til Durnak er fascinerende, freidig og ærlig. Komposisjonen i denne romanen er glimrende, med passende stikk til nettverden og samfunnet generelt sine krav til hvordan man bør leve livet sitt. Selv om handlingsløpet til tider faller gjennom som noe urealistisk, er Senteret stillferdig spennende og engasjerende.

Ultimo mars

Hei, folkens, dere må høre podkasten Kritikerne fra 23. februar! Jeg henger som vanlig etter i podkast-verden, men er ikke mindre glad i fenomenet av den grunn. Den 23. februar intervjuet Anne Cathrine Straume (årets kritiker, btw) Terence Cave om hans bok Thinking with Literature. Towards a Cognitive Critisism (hvem oversetter denne til norsk?). Cave snakker om hvor stor del av livene våre litteraturen er; at den er en del av hvordan vi tenker. Han er skeptisk til å la litteratur kun være underholdning eller en estetisk kategori fordi den er en så essensiell del av menneskelig tenkning og adferd. Bokelsker, hør på og bli inspirert og lykkelig 🙂 (Og så kan du lese første kapittel av boka her, før du suser til nærmeste bibliotek for å låne den).

Hva jeg har lest oppsummert i én setning og ett sitat (med noen unntak)

Europa, Amalie Kasin Lerstang
Stillestående til de siste sidene, hvor en veldig interessant scene utfoldet seg.
«Mamma løfter på genseren min. Jeg står med magen mot mamma. Hunden bjeffer rundt beina våre. Hun sier noe og ser på magen, men jeg legger hendene over den og hører ikke.»

Kameleonmenneskene, Hans Olav Lahlum
Jeg skulle ønske disse bøkene var litt mer «feel good», men det skjedde i alle fall en personlig utvikling for K2 i denne boka som jeg satte pris på.

Charlotte, David Foenkinos
Sjøl om de ustanselige linjeskiftene plaget meg litt, er dette en betryggende usentimental og flott bok om et stort kunstnerisk talent og en tragisk skjebne under andre verdenskrig.
«Ja, hvilket ord er det som brukes når man har mistet søsteren sin? Det finnes ikke, man sier ingenting. Ordboken kan også være bluferdig. Som om også den er forferdet over smerten.»

Medio mars

I dag feirer vi livet og mangfold med #rockesokk 🙂

Skjermbilde 2017-03-21 kl. 10.03.10

Hva jeg har lest oppsummert i én setning og ett sitat (med noen unntak)

Satelittmenneskene, Katalysatormordet& De fem fyrstikkene, Hans Olav Lahlum
Spennende, underholdende og interessante krimbøker i Agatha Christies ånd ❤

Mare, Kristin Sørsdal
Denne romanen er sår uten å bli sentimental, og uhyre aktuell om flyktningkrisa og hvordan vi som europeisk eller vestlig samfunn prøver å løse den, mer eller mindre vellykket og medmenneskelig.
«(…) at Europa vil sende militærskip mot folk på flukt, at straumen allereie har byrja å endre kurs og snart er tilbake igjen til den livsfarlege ruta frå Libya, den som aldri har stoppa sjølv om tv har hatt realityshow frå Balkan gjennom heile seinsommaren.»

Elskede Poona, Karin Fossum
Å, elskede Fossum! Nå skal jeg kanskje ikke ta i for mye, for jeg har verken lest mye krim eller mye Fossum i mitt liv, men denne boka er en veldig god kombinasjon av roman- og krimsjangeren i kraft av å være fortvilende virkelig, nedstemt og uløselig, og skrekkelig sympatisk. (Dette kan være en bok man enten elsker eller hater, av internett å dømme, så den passer kanskje ikke den «typiske» krimleseren. Med det mener jeg de som nå står i kø og sikler over en bok med bilde av en bjørnefelle på).

Ly, Tomas Espedal
Om man ikke har lest Espedal før, kan Ly være en fin måte å kastes inn i det rastløse og noen ganger fortvilte, men også utsøkt poetiske og egenartede språklige universet hans.
«Vår verden må den skal den vil forandres.»

Välkommen till Amerika, Linda Boström Knausgård
Fra første setning er du inne i det vonde, tette og paradoksalt lyse rommet Boström Knausgård mesterlig skaper med de få sidene i denne romanen.
«Pappas död var en triumf för mig och Gud. Det var vårt första samarbete.» 

Bonsai, Alejandro Zambra
En kort, konsis, kynisk og humoristisk liten bok om ulykkelig og evig kjærlighet.
«Slutten på denne historien burde gi oss illusjoner, men den gjør ikke det.»

Kan jeg bli med deg hjem, Marie Aubert
Tittelen på denne novellesamlinga gir en god pekepinn på hvor sårbare alle personene i tekstene gjør seg sjøl i svært gjenkjennelige, pinlige og omveltende punkter i livet.
«Du skulle faen meg skamme deg, hermer jeg. Sjåføren snur seg og ser på meg. Kjør, da, sier jeg. Jeg skammer meg ikke, tenker jeg mens bilen svinger ut i Trondheimsveien igjen. Jeg gjør ikke det.»

Primo mars

Jeg er i en slik forfatning for tida at det eneste jeg gjør er å se på TV, strikke og lese bøker. Det er nesten pinlig at jeg ikke har lest flere bøker, men jeg har til gjengjeld sett alt av Elementary på Netflix (moderne vri av Conan Doyles gamle krimhelt, med Lucy Liu som Joan Watson (ikke la deg avskrekke av det, jeg holdt på å gjøre det)), oppdatert meg på Miss Marples siste (bor fortsatt i St. Mary Mead, er fortsatt amatørdetektiv og fortsatt best spilt av Geraldine McEwan (har ikke sett Angela Lansbury og Margaret Rutherford sin tolkning, riktig nok)) og strikket tre og en halv sokk.

Apropos Angela Lansbury, a.k.a. J.B. Fletcher, dette oppmuntringsbildet fikk jeg av min favorittillustratør Tini ❤

JB Dalby

Vurderer sterkt å bytte sveis og få eldre dame-stil.

Hva jeg har lest oppsummert i én setning og ett sitat

Det ble en rotte!, Maia Kjeldset Siverts
En ærlig, utforskende og morsom tekstsamling om det absurd djupe og enkle i det menneskelige i møte med andre, sofaer som nekter og biler man elsker.
«Hun ble til støv i armene hans. Da han åpnet vinduet litt senere på kvelden, så han at alle stjernene lyste. Han var ikke redd for å miste noen. Det eneste han var redd for, var å sette noe i halsen og dø. Han ville dø ung, men ikke så ung, ikke i dag. Og helst på en pen måte.»

(Bonussitat: «Hun ventet på ham i ni år. Han kom det tiende året. Da hadde hun akkurat rukket å skifte til joggedress, hun satt og leste Proust og ville egentlig ikke ha besøk.»)

Ollis, Ingunn Thon
Jeg vil klatre opp på en fjellknaus og holde denne boka opp slik Rafiki holdt oppe Simba i Løvenes konge, og jeg håper denne debuten får søsken. (Se mini-omtale på Instagram – langomtale kommer nok etter hvert).
«Ollis står på badet med auga att, halvvvegs lent over vasken og med tennene blotta i eit glis slik at tannbørsten kjem til. Ho gløttar litt på det eine auget og ser seg sjølv i spegelen. Det bleike andletet, mellomrommet mellom framtennene og det rosa bustehåret. Eigentleg er håret lyst. Rosafargen er berre resultatet av eit av forsøka hennar, som ikkje gjekk heilt som det skulle. For å seie det slik: Ingen har klart å lage ein sjampo som held håret reint i over ein månad, men Ollis har i alle fall prøvd.»

Syv somre og femten vintre, Ylva Ambrosia Wærenskjold
En alvorlig diktsamling som er på sitt beste når den kombinerer de tilsynelatende sanne og objektive utsagnene fra en barnevernsmappe med jeg-personens poetiske funderinger.
«jeg er det hånden treffer
jeg er det din hånd treffer
jeg er det som treffes av din hånd
jeg er hånden, truffet»

Menneskefluene, Hans Olav Lahlum
Herlig nostalgisk lettvekter, skapt for oss som setter større pris på mysterier enn trillere, og sarkasme heller enn blod og gørr.
«Det finnes en del mennesker som en eller annen gang i livet har opplevd noe så vanskelig og smertefullt at de aldri kommer over det. De blir menneskefluer, og nesten hele deres tilværelse kommer senere til å kretse rundt det som skjedde.»

Medio februar

Denne uka har jeg endelig fått høre sendinga hvor Dag Johan Haugerud offisielt ble tildelt P2-lytternes romanpris og frydet meg over å høre litt mer om romanen som foreløpig troner som min favoritt i 2017. Haugerud er befriende jordnær, og det samme kan kanskje sies om Enkle atonale stykker for barn?

I tillegg har jeg fått med meg at Vigdis Hjorth desillusjonerer i Morgenbladet.

Tenk om vi befinner oss like forut for den store forandringen? At vi er mange ensomme sjeler, fremdeles forblindet, men på nippet til å åpne øynene for den store forandringen?

Utover det har jeg hovedsakelig pushet bøker, og da først og fremst ovennevnte roman og Svikne dagar, på intetanende ettermiddagshandlere.

Hva jeg har lest oppsummert i én setning og ett sitat

Overskuddet – fabrikken, Leslie Kaplan (Oversatt av Hanne Ørstavik)
Genialt forstyrrende om en gjentakende, mekanisk og abstrakt/konkret tilværelse.
«Tiden er et annet sted : i hodet eksisterer bare rommet, uendelig, og alt liv, presset sammen, komprimert som en død stein.»

Svikne dagar, Elena Ferrante (Oversatt av Kristin Sørsdal)
Intenst og oppslukende om Olga som forsøker å overleve å bli forlatt av sin mann.
«Ei kvinne kan lett drepe nokon på gata, midt i ei folkemengde, ho kan gjere det mykje lettare enn ein mann. Valden hennar liknar ein leik, ein parodi, ein upassande og litt latterleg bruk av den maskuline viljen til å gjere vondt.»

Luftmensch, Joanna Rzadkowska
Tidvis tankevekkende og fasinerende.
«(…) en god ryggmuskulatur er ferskvare» 

Alt som ikke har blitt tjoret fast, Eirin Gundersen
En omsluttende, særs finjustert tekstsamling som umerkelig fletter sammen fortid og nåtid, visdomsord og usikkerhet.
«Jeg bøyer meg over den gamle gravsteinen; skriften er ikke lenger synlig.
Jeg legger blomstene ned. Et lite barn springer ut fra den hvite kirka, fra tankene,
fra hendene mine – jeg gir henne et navn, en barndom, en historie, et ansikt.»