På kanten av det patetiske

«Jeg er forlatt av alle. Min ekskone døde, min unge kjæreste forlot meg og mine døtre har flyttet hjemmefra. Det er de erfaringene jeg skriver om (…) og jeg beveger meg hele tiden på kanten av det patetiske», sa Tomas Espedal i et intervju med danske Information i 2013.

Jeg synes denne uttalelsen er ganske betegnende for tekstene til noen av de mannlige forfatterne vi snakker om i dag; Geir Gulliksen, Karl Ove Knausgård, Tomas Espedal, og nå Kenneth Moe. På mange måter åpner deres tekster for mannlige skikkelser som har lov til å være sårbare og patetiske, ja, tenke seg til, mangfoldige! Merkelig nok er dette fortsatt ganske revolusjonerende. De opererer alle i stor grad innenfor samme sjanger, og er også, som man forstår av de selvbiografiske verkene, i samme omgangskrets eller i alle fall knyttet til hverandre på en eller annen måte. Alle beskriver de svake (forvirrede, tiltaksløse, selvskadende, introverte) menn som har blitt forlatt eller avvist av kvinnen de elsker. Moes debutbok er redigert av Knausgård og gitt ut på forlaget som sistnevnte var med å stifte, Pelikanen forlag.

Fil 27.06.2017, 16.48.59

Kenneth Moe
Rastløs
Kortroman
Pelikanen forlag 2015

Kanskje debutanter alltid vil bli sammenlignet med mer etablerte forfattere, men jeg fant bemerkelsesverdig mange likheter med de ovennevnte i Kenneth Moes Rastløs. Enkeltscener kunne minne om de samme jeg har lest hos Gulliksen og Knausgård. Selve formen sammenlignet jeg ofte med Espedal, særlig deler av hans Brev.

Moe er ikke redd for å framstille jeg-personen (med samme navn som forfatteren) i sin kortroman som stakkarslig og ute av stand til å ta vare på seg selv. Jeg-personen leter etter svar i seg selv om eget utenforskap og ensomhet, men tildekker sin søken som et brev til hun som forlot ham. Et brev som skribenten ikke har noen intensjon om å sende, og noen ganger under lesingen lurte jeg på hva intensjonen med boka var.

Samtidig er teksten i seg selv et håp om å finne et tilholdssted i litteraturen. Ved å gjøre sine umiddelbare omgivelser om til tekst, i så stor grad som han gjør, lykkes Moe med det. Jeg føler jeg har et like klart bilde av Moes leilighet som jeg har av Espedals Bergen. Espedals Bergen er ikke mitt Bergen, men våre veier kan krysses tidvis, akkurat som at jeg kan kjenne meg igjen i observasjonene Moe gjør i sin egen leilighet. Selv om blikket hans er rettet mot en persienne eller en knirkende dør, er det til enhver tid også rettet innover i ham. På denne måten sprer han deler av seg selv utover leiligheten og fester sine ekstremt introverte tanker på noe mer konkret, utenfor sitt eget legeme. Denne konkretiseringen gjør det enklere for meg som leser å takle den selvsentrerte teksten.

Jeg savner ironisk nok en mer personlig stemme i Rastløs. Noen ganger blir teksten den påtrengende personen på en fest, som du nettopp har møtt, men som likevel begynner å fortelle deg altfor private historier om seg selv. Teksten er ekstremt introvert og til tider selvforherligende, til tider selvironisk og innforstått med egen tragikomikk. Humoren var det sterkeste virkemiddelet i denne kortromanen, og absolutt vellykket.

Tittelen vil jeg trekke fram som veldig god. For en gangs skyld har man å gjøre med en tittel som styrer måten leseren angriper teksten på, og som sier en munnfull om stemningen i teksten.

Moe har ikke Espedals brilliante språkfølelse helt ennå, og de korte tekstene kan til tider inneholde setninger man kan se for seg at forfatteren like gjerne kunne vist fram som dypsindig kvitter på internett. Boka er imidlertid spekket med fine observasjoner og formuleringer ganske frie for klisjeer. Jeg leser nødvendigvis ikke Espedal for å få en god historie, men for å kunne få et lite innblikk i en gjenkjennelig verden som kanskje er vond, men som likevel er så sorgfullt vakker fordi den er skapt av poesi. Og det klarer også Moe. Så vidt.

Advertisements

5 thoughts on “På kanten av det patetiske

  1. Interessant å lese! Er ikke helt enig i at Knausgård skriver mye om å bli forlatt av kvinner, men enig i at både han og Espedal beskriver noen som er alene i en eller annen forstand.

    Likar

    1. Hehe, jeg sier vel ikke at Knausgård skriver mye om å bli forlatt av kvinner, så det er heller ikke jeg enig i. Jeg merket meg imidlertid, kanskje i større grad enn andre, scenene hvor Karl Ove var håpløst betatt av Linda uten å vinne fram i forsøkene sine.

      Likar

      1. Han beskriver ofte også det han ofte kaller kvinnefrykt. Uansett, patetisk eller ikke, jeg elsker omtrent alt Knausgård skriver. Og det tror jeg at jeg hadde gjort om det var en kvinne som skrev de bøkene også, hehe.

        Likar

  2. Fint innlegg! Det er spennende å se på sånne tendenser. Selv leste jeg meg litt lei på disse mannlige skikkelsene og måtte ta en pause, tror jeg skal prøve meg på det igjen snart, har masse Knausgård stående. Rastløs likte jeg ganske godt. Kenneth Moe skriver godt, tror det kommer til å komme mye interessant fra han i fremtiden.

    Likar

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s