April og mai, hvor ble dere av?

Ting å skrive hjem om

1. Var på æresdoktormiddagen til UiB med min kjære. I løpet av kvelden sto jeg plutselig i en røykfull samtale med UiBs første kvinnelige rektor (starstruck 1). Tilfeldighetene gjorde også at jeg ble bordkavaleren til en av landets mest fornuftige samfunnsstemmer (starstruck 2). Jeg tror ikke han skjønte hvor kult jeg synes det var da han begynte å fortelle om Peter Rokseth vs Francis Bull anno 1930-ish (kan noen lage en film om denne debatten?).

2.Jeppe på bjerget på DNS. Forestillingen i seg selv var ikke spesielt bra. Tidvis føltes det som om man var vitne til langtekkelig gjenbruk av slitne grimaser. Men i løpet av stykket fikk jeg likevel den gode følelsen man noen ganger kan ha, når man ser talent. Ikke sånn norske talenter-talent, men noen som (fårete-alarm) faktisk har en gave, og veit å bruke den. Jeg gleder meg til Sverre Breivik og Ameli Isungset Agbota er å se på scenen igjen (hei, Askepott?!).

3. Var på Solstrand igjen. Et sted som er helt merkelig inspirerende. Jeg veit ikke hva det er med Solstrand, men jeg føler at vi digger hverandre, liksom.

 

4. Begynner endelig å føle at helsa spiller på lag igjen (som mormor ville ha sagt) og feiret med å bestille meg tur til København i begynnelsen av juni (reisetips mottas med glede).

 

Ting jeg har lest

Kunsten å bli glad i seg selv, Yukiko Motoya (oversatt av Magne Tørring)
Jeg kommer til å lese mer av Yukiko Motoya. Lettlest novelle-aktig roman med nok språklige finurligheter til å bli veldig interessant. Linde er en akkurat tilstrekkelig sympatisk person som gjennomskuer sosial staffasje og samspill mens hun leter etter tilhørighet i vennegjengen og ikke minst i seg selv. Motaya viser hvordan små trivialiteter kan forme et liv, uten at valgene man tar nødvendigvis definerer en person eller skaper et tydelig mål. Hvis du likte Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, kommer du til å sette pris på denne også. #matheaforprez

 

Året, Tomas Espedal
Denne romanen virker ufullendt og umotivert. Espedal er så genialt god språklig sett, at det er frustrerende å lese en roman hvor språket er så middelmådig dyrket. Her er det dessverre (og jeg er oppriktig nedstemt over dette) langt mellom høydepunktene, men jeg har ikke mistet trua på Espedal ennå!

 

 

Hillbilly Elegy, J. D. Vance
Vance beskriver eksistensen og grunnlaget for en isolert samfunnsgruppe på en særegent sympatisk måte. Hvis du lurer på hvorfor Trump ble president, hvordan samfunnet kan «make a murderer» eller vil ha mer innsikt i S-Town-fenomenet; les denne. 

 

 

Vi var aldri brødre, Pia Edvardsen
Pia Edvardsen har virkelig mestret antydningens kunst. Språket hennes har en egenartet, godlynt stemning som uten å forklare avslører små mysterier i hovedpersonen og i familien hun både lener seg mot og trekker seg unna. Språkets kontrollerte framferd speiles av personene det beskriver. Vi var aldri brødre er en veldig god debut!

 

 

Coffee, Tea, or Murder? (Murder, She Wrote, #27), Donald Bain (Jessica Fletcher)
Guilty pleasure og noe så merkelig som en bok basert på en TV-serie. Denne fikk jeg i gave av en av mine fjongeste venner, som tilfeldigvis deler min kjærlighet til J. B. Fletcher. Søt, fin og lettlest, var den!

 

 

 

Unngå øyekontakt, Nora Aschim
Noen bøker veit man at man kommer til å lese igjen og igjen gjennom livet. Unngå øyekontakt er en av dem. Aschim beskriver tankebanene til hva jeg skjønner er en ung, psykisk sjuk person, på en smertefullt gjenkjennelig måte, uten en eneste klisje. Jansson-referansene er også svært vellykket benyttet. Diktsamlingen framstår både eksperimentell og helstøpt på samme tid.

 

Trilogien, Jon Fosse
Egentlig tre separate romaner som fint kan leses som én, svøpt i et slør av drøm, kjærlighet og sorg. I Fosses univers er kjærligheten sterkere enn død og moral, og uvirkelig håpefull.

 

 

Senteret, Victoria Durnak
Språket til Durnak er fascinerende, freidig og ærlig. Komposisjonen i denne romanen er glimrende, med passende stikk til nettverden og samfunnet generelt sine krav til hvordan man bør leve livet sitt. Selv om handlingsløpet til tider faller gjennom som noe urealistisk, er Senteret stillferdig spennende og engasjerende.

Advertisements

One thought on “April og mai, hvor ble dere av?

  1. For et fint innlegg, I like it! Hadde også litt problemer med «Året» av Espedal, men det løsnet litt etterhvert. Og jeg elsker når det virkelig treffer. Det er den eneste boken jeg har lest av han, så jeg vet ikke hva jeg kan tenke om han som forfatter helt ennå.

    Likar

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s