Det er moro med bokstavrim, eller? 😉
Jeg har et slags tilfeldig krimprosjekt gående, og nå har prosjektet fått meg til å plukke opp den siste romanen til Karin Fossum, Hviskeren. For en skrekkelig god krimbok!
Karin Fossum
Hviskeren
Cappelen Damm 2016
Jeg leste ferdig Hviskeren i morges fordi jeg ikke kunne stå opp før jeg hadde fullført boka. Litt av grunnen var selvsagt fordi jeg ikke klarte å vente på siste sides forløsning, men også fordi Fossum viser en til tider smertefull innsikt i den menneskelig psyken. Hun utfordrer leseren ved å aldri la oss stole på at det som blir fortalt er sannheten, samtidig som hun lar sin hovedkarakter gå gjennom en mental sjufjellstur og gir innblikk i svært mørke kroker av sinnet.
Middelaldrende Ragna Riegel er hviskeren. På grunn av en halsoperasjon som gikk feil, har hun ikke lenger stemme og unngår mennesker i stor grad, bortsett fra dem hun kjenner godt og i de få, faste arbeidsoppgavene hennes på Europris. Hun har liten tilstedeværelse i andres liv, og har ikke kontakt med andre slektninger enn sønnen, som hun utveksler sparsommelige bursdag- og julekort med. Eksistensen hennes er svært lavmælt også i overført betydning. Fortellingen blir således veldig lukket og sentrert rundt Ragnas tanker, som forklares på en bemerkelsesverdig anskuelig måte. Ragnas kontrollerte (tanke-)liv endres av at hun en dag får en lapp i postkassa fra en ukjent avsender med beskjeden: «Du skal dø» – en trussel som gjør at Ragna mister kontroll over sitt eget liv på mer enn én måte.
Vanlig krim spør vanligvis om hvem som gjorde det. I Hviskeren skjønner man ganske raskt hvem, men ikke hva, og selv om handlingen avsløres, er spenningen så konstant at jeg til slutt bladde i de øverflødige sidene bakerst i boka etter mer tekst, etter mer informasjon.
Fossum er kjent som en mester, og uten å kunne hevde at jeg kjenner resten av forfatterskapet hennes, er det lett for meg å stemme i rosekoret. Språket flyter så knirkefritt at jeg vil hevde at dette ikke bare er ypperlig krim, men også veldig god litteratur generelt. Min sympati vandret stadig etter et sted å feste seg, og jeg var aldri sikker på hva konklusjonen kom til å bli. Jeg fikk en selvmotsigende følelse gjennom hele romanen som best kan beskrives som vemmelig interesse. Hviskeren er så ubehagelig at du er nødt til å lese videre.
Jeg synes dette var en av Fossums aller beste bøker, og har lest alt hun har utgitt. Hvis du vil bli bedre kjent med henne anbefaler jeg «Elskede Poona» – den er like mye roman som krim 🙂
LikarLikar
Takk for tips! Den skal leses 🙂
LikarLikar