Brudd og bevegelse

Den foregående uka har debutromaner vært mitt tema. Første bok ut (av fire nøye utvalgte debuter) var Eneste av Silje Aanes Fagerlund, en finmasket og vakker historie om kjærligheten som endret seg.

Eneste
Lest via appen Ebokbib, som er helt genial hvis du orker å lese på mobil, for eksempel.

Silje Aanes Fagerlund
Eneste
Cappelen Damm
Utgitt i 2016

Romanen begynner med slutten av kjærlighetsforholdet. Dette er en god måte å introdusere en historie som er over når den fortelles. Jeg dro paralleller til Historie om et ekteskap av Geir Gulliksen, og hadde bange anelser for Fagerlunds roman. Ikke fordi Gulliksens bok er dårlig, tvert imot, men fordi jeg en gang er en romantiker. Da kan det bli for mye å lese to brudd-bøker i løpet av en måned. Jeg syntes med andre ord at de første sidene ikke var særlig innbydende.

Det tok meg et par sider å komme på at romanen kan anses som en realistisk fortelling om forfatterens forhold til Tomas Espedal. Umiddelbart raste øynene raskere over sidene. Så kan man spørre seg om man skal være flau over at lesningen med ett ble mer interessant fordi den omhandler en kjent person. Den vekslende flauheten til side, så skal språket i denne romanen hedres for å male et bilde av en forfatter som den gjengse bergensboende kulturkjerringa lett kan kjenne igjen.

Jeg har lest noen anmeldelser av boka og de virker å være ganske samstemte. «Forgylt sorg» var overskrifta på Margunn Vikingstads anmeldelse i Morgenbladet. Det virker som en god oppsummering av hennes inntrykk av boka. For noen kan det nok oppfattes slik. Et kjærlighetsbrudd skal liksom ikke kunne gjøres fint. Den som prøver å fremstille et brudd slik må jo pynte på historien? Men hva om de som bryter med hverandre fortsatt elsker hverandre? Kanskje det er romantikeren i meg som snakker, men bruddet mellom Silje og han ho omtaler som «du» er ikke framprovosert av hissige krangler og store uenigheter, men av en først nærmest umerkelig, men siden overrumplende aldersforskjell; jeg satt igjen med et håp om at jeg en dag kan lese historien om at de finner sammen igjen.

Mange har pekt på at jeg-et forsvinner i historien om den store kjærligheten i Eneste. Det er jeg er enig i. Historien rundt denne altoppslukende kjærligheten virket platt og søkende. Men det er vel også meningen. Dette er ikke en dannelsesroman, men en kjærlighetshistorie. Romanens «jeg» begynner forvirret og utforskende, og endrer seg ikke i løpet av historien. Kjærligheten forandrer seg imidlertid og er beskrevet så godt at leseren bare så vidt aner at det går mot slutten før den ganske åpenbart er der.

Å skrive om en slik stor kjærlighet kan bli pompøst og klissete, men det stillferdige og varsomme språket i denne romanen rettferdiggjør de store følelsene på en balansert måte. På en måte er det fint å lese om sjelevenner som ikke får det til å funke.

 

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s