Den nasjonalpolitiske dikteren

Dramatikeren Torborg Nedreaas

Kari Gaarder Losnedahl innledet den siste seminardagen i Torborg Nedreaas sin ære med et innlegg om Nedreaas sine dramatiske verker. Få er kanskje klar over at Nedreaas skreiv dramatikk, men hun skreiv skuespill, hørespill og ett TV-spill, og stykkene ble ofte framhevet i Programbladet.

I 1941 ble det oppført et stykke på Den Nationale Scene, kalt Magdalene, av dramatiker Tore Johan Rasch. Stykket fikk ikke særlig god kritikk, og flere anmeldere mente stykkets innhold tydet på at det måtte være skrevet av en kvinne. Bak pseudonymet Tore Johan Rasch gjemte det seg riktig nok en kvinne, men som biograf Irene Iversen seinere kunne avsløre, var det svært viktig for Nedreaas å ikke bli avslørt som skikkelsen bak Rasch. Hun fryktet å miste omsorgen for barna sine om folk fikk vite at hun reiste til Bergen for å drive med teater mens barna var hjemme på Stord.

Skjermbilde 2018-10-01 kl. 21.17.12

Hvis du vil lese noe av dramatikeren Nedreaas, anbefaler Kari Gaarder Losnedahl samlingen Det dumme hjertet (bokhylla.no), hvor du finner tittel-hørespillet, Madame, Våke i kjærlighet, Siste stasjon, Historien om en liten historie og Skomakeren og hans lest. Sistnevnte er også å finne på NRK nett-tv. Her kan du også se hvordan Nedreaas beveget seg bort fra den tradisjonelle scenedramatikken.

Per Arne Michelsen tok stafettpinnen og holdt innlegg om et ukjent stykke av Nedreaas, kalt Boomerang. I motsetning til seinere verker av Nedreaas, har dette manuskriptet totalt fravær av krig. Michelsen regner derfor med at det ble skrevet rundt 1940. Manuskriptet ble funnet i skuffen til barnebarnet til Henry Aas, som Nedreaas arbeidet med. Det ganske dramatiske stykket handler i korte trekk, om en mann som vil hevne seg på ekskjæresten sin ved å forføre datteren hennes, som han seinere innser er sin egen datter.

Ifølge Michelsen kan stykket leses på forskjellige måter: en klassisk tragedie hvor mannen er hovedperson, et realistisk drama hvor moren/ekskjæresten er hovedperson, eller et melodrama hvor datteren er hovedperson og hennes begjær er tema. Jeg ble særlig interessert i stykket på grunn av referansene til Ibsens «Med en Vandlilje», og det tveeggede hevnmotivet, og håper det snart blir mulig for flere å lese Nedreaas sitt ukjente verk.

Forfatter Tiril Broch Aakre delte fine lesninger av noen av novellene til Nedreaas, og snakket om det motsetningsfulle mellom inntektsbringende arbeid og skriving, samt morsrollen og kunstnerrollen. Hun trakk linjer mellom Nedreaas sin novelle “Livsens potet” og Nedreaas sin egen fattigdom.

 

Politikeren Torborg Nedreaas

Irene Iversen avsluttet seminaret som den siste keynote-foreleseren og tok opp tråden etter gårsdagens panel om den politiske Nedreaas. Hun kunne fortelle om hvordan Nedreaas fikk en rolle i norsk offentlighet som en råk i islaget som var den kalde krigen, særlig med kåseriene på radio. Blant annet skreiv Nedreaas et harmdirrende innlegg mot at barn av tyske soldater skulle overføres til Tyskland etter krigen. Nedreaas vrei seg likevel unna å komme med politiske utsagn om litteratur og nærmet seg en modernisme med sitat som: “Et menneske er aldeles uten komposisjon”.

Nedreaas var uttalt kommunist, noe som kommer tydelig fram i boka De varme hendene (1952), som Iversen mente kunne ha ødelagt den kulturelle kapitalen Nedreaas hadde bygget opp etter Trylleglasset (1950). Etter hvert reiste det seg en motstand mot kommunismen blant den litterære makten i Norge (og ellers). Radioforedragene og Musikk fra en blå brønn (1960) gjenopprettet den tapte kulturelle kapitalen, mente Iversen.

Seminaret ble så absolutt ikke avsluttet med mindre tankevekkende gods enn de tidligere deltakerne hadde bidratt med, og da Iversen takket for seg, hang følgende spørsmålet igjen: Hvis Bjørnson tok over for Wergeland, og Hamsun tok over for Wergeland, kan man si at Nedreaas tok over rollen som vår nasjonalpolitiske dikter etter Hamsun?

Advertisements

Arven etter Nedreaas

Nedreaas-dag 2 startet med seminar hele dagen og kveldsarrangement på Litteraturhuset i Bergen. På kvelden møttes stipendiat Ingri Løkholm Ramberg, litteraturviter Frode Lerum Boasson og skribent Grethe F. Syéd med samtaleleder Kari Jegerstedt for å snakke om hvem arvtageren etter Torborg Nedreaas er. Her er mitt sammendrag av samtalen.

TN-2

Boasson lanserte tidlig Cecilie Løveids kandidatur som Nedreaas sin arvtager, men alle i panelet var enige om at det var vanskelig å utpeke en åpenbar arving. På samme måte som at det kan framstå som at Nedreaas var påvirket av Sandel, Skram og Hamsun, blir det samtidig ikke riktig å si at hun er en direkte arvtager etter dem.

Begjæret og barnet.
Ramberg påpekte at det tidligere ikke har vært noen som konkret har vist til hvor Nedreaas har satt spor hos nåtidige forfattere. I stedet for å se etter arvtagere, kan man se etter forfattere som tar opp samme tematikk som Nedreaas. Nedreaas kan sies å ha et “barneblikk”, særlig i Herdis-bøkene. Noen vil kanskje hevde at dagens forfattere har det samme, men her satt panelet skille mellom å skrive om det uferdige mennesket (barnet) som Nedreaas skreiv om og det voksne mennesket som får barn (jf. “barselbølge”-debatten tidligere i høst). Syéd bemerket at dagens bøker om barn framstår som tekstlig travlere, mens Nedreaas var skildrende i mye større grad.

Bjørg Vik, Hanne Ørstavik og Vigdis Hjorth ble også nevnt som mulige arvtagere i samme åndedrag som spørsmålet om Nedreaas åpnet for å kunne skrive om det kvinnelige begjæret, ble stilt. Ramberg trakk også fram likheten mellom forfatterskapet til Hjorth og Nedreaas, som begge har foretatt en slags klassereise fra å opprinnelig bli ansett som triviallitteratur eller kioskromaner.

Politiske Nedreaas.
“Det er åpenbart at Nedreaas skriver for at vi skal gå ut og gjøre verden til et bedre sted,” hevdet Ramberg og mente hun kunne se et større engasjement for å gjøre verden til et bedre sted nå enn i Nedreaas sin samtid. I stedet for å se etter Nedreaas sin tematikk hos andre, burde vi kanskje se etter andre engasjerte forfattere som skriver om klima, innvandring og andre mer aktuelle politiske temaer. Og selv om en tekst er personlig, betyr det ikke dermed at den ikke er politisk. Ferrante og Knausgård kan for eksempel, sies å ha noe av den samme langsomme skriften som Nedreaas.

Jegerstedt oppsummerte samtalen med et håp om at hvis verden blir mer og mer politisk, kanskje kan Nedreaas få en renessanse. De var alle enige om at Nedreaas i det minste måtte inn på pensumlistene. Og så krysser vi fingrene for at kidsa snart bruker hashtagen #torborgnedreaas flittigere.

P.S. Hvis du gikk glipp av seminaret tidligere denne dagen, kan du lese en av keynote-foreleserne, Christine Hamm, sitt innlegg om fremdeles aktuelle Nedreaas på BT.no.

Jenter fra Bergen

Nærmest under overoppsyn av Torborg Nedreaas selv, innledet Irene Iversen, Gunnar Staalesen og Anemari Neple, med ordstyrer Per Buvik, de neste seminardagene dedikert til Nedreaas på Litteraturhuset i Bergen, torsdag kveld.

27.09._Panel-1

Irene Iversen skriver på biografien til Nedreaas og kunne gi et aktivt nikkende publikum litt bakgrunnsinfo om dama vi alle var kommet for å høre om. Du visste kanskje fra før at Nedreaas skreiv noveller i ukeblad og hadde kåserier på radio, men visste du at ett av kåseriene hennes ble nektet sendt i kringkastingen etter en underskriftskampanje?

Nedreaas hadde også en føljetong i Allers hvor hun blant annet skreiv om kontordamer med «umulige sjefer» (publikum nikket og lo gjenkjennende til dette – undertegnede inkludert). I en tid hvor damer ikke nødvendigvis stakk nesa fram og mente ting til stadighet, kan du tenke deg at Nedreaas fikk høre sin andel kritiske stemmer. Hun selv lot seg tilsynelatende ikke affisere i særlig grad av kritikken, noe sitatet «Jeg vil ikke dikteres. Jeg mener like så naturlig som jeg puster,» kanskje bekrefter.

Sammenligningene med Amalie Skram sto, kanskje ikke overraskende, i kø. Både Skram og Nedreaas brukte bergensk dialekt i deler av bøkene sine og skreiv om utsatte barn med fraværende og mer eller mindre, mishandlende foreldre. Neple dro fram hvor lokalt begge skreiv slik at man ofte kan se for seg hvor personene er i Bergen, til tider ned til gatenivå, mens man leser Skram og Nedreaas’ bøker.

Man kommer ikke utenom at regnet nærmest er en del av bergensernes personlighet. Når Neple snakket om hvordan Herdis i Nedraas’ Trylleglasset ble kastet ut i bergensværet av sine foreldre og ikke hadde andre å leke med enn regnet, smilte flere i publikum som om de kjente igjen dette vennskapet med regnet som man kanskje, selv uten Herdis’ mindre gode barndom, er nødt til å inngå som bergenser.

Panelet foregreip også et spørsmål som skal tas videre opp i samtalen i Auditoriet på Litteraturhuset i kveld: Hvem er dagens Nedreaas? Både Cecilie Løveid og Vibeke Løkkeberg ble foreslått av panelet. Noe fasitsvar finner vi kanskje ikke, men om ikke annet, kommer nok flere alternativer i løpet av dagens seminar og kveldens samtale på Litteraturhuset.

Tynn som en stake, med guttemuskler

Nå på torsdag begynner Torborg Nedreaas-seminaret på Litteraturhuset i Bergen. Jeg har blitt hyret inn for å gjesteblogge under arrangementene og jeg håper du vil være med meg på ferden når jeg lærer mer om det jeg allerede er overbevist om at er et av Norges kuleste kvinnfolk.

Litt av årsaken til denne overbevisningen er Nedreaas sin livshistorie: Under andre verdenskrig livnærte Torborg Nedreaas (1906-1987) seg ved å blant annet maske opp silkestrømper, dyrke opp jordstykket der hun bodde med bare hendene, og sette tobakk, poteter og garn. Da krigen var over hadde hun gikt, og tjukk hud under føttene av å ha gått barbeint (en halv mil i strekk, blant annet) når hun ikke lenger hadde sko. Hun var, som hun selv sa i Forfatterportrettet til NRK,* «tynn som en stake, med guttemuskler.» I 1945 kom debuten og hun fikk endelig gjøre det hun hadde lyst til (og var veldig god til). Hun ga ut flere romaner og novellesamlinger, og ble en prisbelønt forfatter.

Jeg må ærlig innrømme at Nedreaas sjelden har kommet inn på radaren min, og jeg mistenker at det gjelder flere som er som meg: Egentlige Nedreaas-fans som bare ikke veit det ennå.

Jeg leser for tida Av måneskinn gror det ingenting for andre gang i livet (til tross for et tidlig skjellsettende møte med Nedreaas som jeg skal skrive mer om seinere), og har tatt fram igjen Trylleglasset og andre noveller.

Hvis du vil bli litt bedre kjent med Nedreaas, lenker Torborg Nedreaas-selskapet både til lett-fordøyelige podcaster og TV-klipp om Nedreaas, og Nedreaas sin bibliografi på Nasjonalbiblioteket (gratis bøker på nett).

I løpet av seminaret ser jeg fram til å få svar på:
Hvordan skriver «jenter fra Bergen» og hva skriver de om? 
Hvilke spor har Nedreaas satt i kulturen generelt, og i litteraturen spesielt?
Finnes det en Nedreaas av i dag? 

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet hvis du lurer på noe om Nedreaas. Forhåpentlig finner vi svaret i løpet av helga!

TN
Skjermdump fra NRK nett-TV.

*Hvis du kikker på Forfatterportrettet, får du blant annet se Nedreaas simultanskrive i blokk og på skrivemaskin, mens hun legger kabal (solbrilleemoji).

Dette innlegget er også publisert i seminarbloggen på Torborg Nedreaas-selskapet sine nettsider.

På kanten av det patetiske

«Jeg er forlatt av alle. Min ekskone døde, min unge kjæreste forlot meg og mine døtre har flyttet hjemmefra. Det er de erfaringene jeg skriver om (…) og jeg beveger meg hele tiden på kanten av det patetiske», sa Tomas Espedal i et intervju med danske Information i 2013.

Jeg synes denne uttalelsen er ganske betegnende for tekstene til noen av de mannlige forfatterne vi snakker om i dag; Geir Gulliksen, Karl Ove Knausgård, Tomas Espedal, og nå Kenneth Moe. På mange måter åpner deres tekster for mannlige skikkelser som har lov til å være sårbare og patetiske, ja, tenke seg til, mangfoldige! Merkelig nok er dette fortsatt ganske revolusjonerende. De opererer alle i stor grad innenfor samme sjanger, og er også, som man forstår av de selvbiografiske verkene, i samme omgangskrets eller i alle fall knyttet til hverandre på en eller annen måte. Alle beskriver de svake (forvirrede, tiltaksløse, selvskadende, introverte) menn som har blitt forlatt eller avvist av kvinnen de elsker. Moes debutbok er redigert av Knausgård og gitt ut på forlaget som sistnevnte var med å stifte, Pelikanen forlag.

Fil 27.06.2017, 16.48.59

Kenneth Moe
Rastløs
Kortroman
Pelikanen forlag 2015

Kanskje debutanter alltid vil bli sammenlignet med mer etablerte forfattere, men jeg fant bemerkelsesverdig mange likheter med de ovennevnte i Kenneth Moes Rastløs. Enkeltscener kunne minne om de samme jeg har lest hos Gulliksen og Knausgård. Selve formen sammenlignet jeg ofte med Espedal, særlig deler av hans Brev.

Moe er ikke redd for å framstille jeg-personen (med samme navn som forfatteren) i sin kortroman som stakkarslig og ute av stand til å ta vare på seg selv. Jeg-personen leter etter svar i seg selv om eget utenforskap og ensomhet, men tildekker sin søken som et brev til hun som forlot ham. Et brev som skribenten ikke har noen intensjon om å sende, og noen ganger under lesingen lurte jeg på hva intensjonen med boka var.

Samtidig er teksten i seg selv et håp om å finne et tilholdssted i litteraturen. Ved å gjøre sine umiddelbare omgivelser om til tekst, i så stor grad som han gjør, lykkes Moe med det. Jeg føler jeg har et like klart bilde av Moes leilighet som jeg har av Espedals Bergen. Espedals Bergen er ikke mitt Bergen, men våre veier kan krysses tidvis, akkurat som at jeg kan kjenne meg igjen i observasjonene Moe gjør i sin egen leilighet. Selv om blikket hans er rettet mot en persienne eller en knirkende dør, er det til enhver tid også rettet innover i ham. På denne måten sprer han deler av seg selv utover leiligheten og fester sine ekstremt introverte tanker på noe mer konkret, utenfor sitt eget legeme. Denne konkretiseringen gjør det enklere for meg som leser å takle den selvsentrerte teksten.

Jeg savner ironisk nok en mer personlig stemme i Rastløs. Noen ganger blir teksten den påtrengende personen på en fest, som du nettopp har møtt, men som likevel begynner å fortelle deg altfor private historier om seg selv. Teksten er ekstremt introvert og til tider selvforherligende, til tider selvironisk og innforstått med egen tragikomikk. Humoren var det sterkeste virkemiddelet i denne kortromanen, og absolutt vellykket.

Tittelen vil jeg trekke fram som veldig god. For en gangs skyld har man å gjøre med en tittel som styrer måten leseren angriper teksten på, og som sier en munnfull om stemningen i teksten.

Moe har ikke Espedals brilliante språkfølelse helt ennå, og de korte tekstene kan til tider inneholde setninger man kan se for seg at forfatteren like gjerne kunne vist fram som dypsindig kvitter på internett. Boka er imidlertid spekket med fine observasjoner og formuleringer ganske frie for klisjeer. Jeg leser nødvendigvis ikke Espedal for å få en god historie, men for å kunne få et lite innblikk i en gjenkjennelig verden som kanskje er vond, men som likevel er så sorgfullt vakker fordi den er skapt av poesi. Og det klarer også Moe. Så vidt.

A few of my favorite things

Fil 18.06.2017, 13.15.35

Raindrops on roses and whiskers on kittens
Bright copper kettles and warm woollen mittens
Brown paper packages tied up with strings
Boksingler from Flamme forlag
These are a few of my favorite things

(Jeg fikk Julie Andrews på hjernen, så da måtte det blir sånn. Bedre enn den opprinnelige tittelen min, som var «Er du flammesingel, eller? ;)»)

Fil 18.06.2017, 13.12.56

Flammesingler er bøker du leser på minutter, korte innsikt i djupe tanker, intense møter med interessante mennesker. Perfekt på tur, på nattbordet og mens du venter på den treige venninna på kafé.

Fil 18.06.2017, 13.14.22

Vinterkurset er en av mine favoritter, om skriving, selvutvikling og kjærester (man har hatt). Nylig ble singelen Anstendig og verdighet av Monica Isakstuen lagt til blant yndlingene. Den består av tekster som både i form og innhold beskriver hvordan i alle fall jeg føler meg hver gang jeg ser på Dagsrevyen, og fra den behagelige sofaen min gråter litt og tenker at jeg har ganske oppegående meninger om og sympatier med blant annet folk som må flykte fra hjemmene sine. Etterpå setter jeg meg litt bedre tilrette i sofaen med pottisbollen og ser på Nytt på nytt. Denne indre stridigheten kommer til å få et navn om flere forfattere skriver som Isakstuen (og Kristin Sørsdal med Mare).

Det jeg liker best med boksinglene fra Flamme er at innholdet i de enkle heftene ofte er mye større enn man får inntrykk av. De kan være som mentale brett-ut-bøker; ulver i fåreklær for de tror de begynner på noe kort, lett og pyntelig.

April og mai, hvor ble dere av?

Ting jeg har lest

Kunsten å bli glad i seg selv, Yukiko Motoya (oversatt av Magne Tørring)
Jeg kommer til å lese mer av Yukiko Motoya. Lettlest novelle-aktig roman med nok språklige finurligheter til å bli veldig interessant. Linde er en akkurat tilstrekkelig sympatisk person som gjennomskuer sosial staffasje og samspill mens hun leter etter tilhørighet i vennegjengen og ikke minst i seg selv. Motaya viser hvordan små trivialiteter kan forme et liv, uten at valgene man tar nødvendigvis definerer en person eller skaper et tydelig mål. Hvis du likte Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, kommer du til å sette pris på denne også. #matheaforprez

Året, Tomas Espedal
Denne romanen virker ufullendt og umotivert. Espedal er så genialt god språklig sett, at det er frustrerende å lese en roman hvor språket er så middelmådig dyrket. Her er det dessverre (og jeg er oppriktig nedstemt over dette) langt mellom høydepunktene, men jeg har ikke mistet trua på Espedal ennå!

 

Hillbilly Elegy, J. D. Vance
Vance beskriver eksistensen og grunnlaget for en isolert samfunnsgruppe på en særegent sympatisk måte. Hvis du lurer på hvorfor Trump ble president, hvordan samfunnet kan «make a murderer» eller vil ha mer innsikt i S-Town-fenomenet; les denne. 

 


Vi var aldri brødre, Pia Edvardsen
Pia Edvardsen har virkelig mestret antydningens kunst. Språket hennes har en egenartet, godlynt stemning som uten å forklare avslører små mysterier i hovedpersonen og i familien hun både lener seg mot og trekker seg unna. Språkets kontrollerte framferd speiles av personene det beskriver. Vi var aldri brødre er en veldig god debut!

Coffee, Tea, or Murder? (Murder, She Wrote, #27), Donald Bain (Jessica Fletcher)
Guilty pleasure og noe så merkelig som en bok basert på en TV-serie. Denne fikk jeg i gave av en av mine fjongeste venner, som tilfeldigvis deler min kjærlighet til J. B. Fletcher. Søt, fin og lettlest, var den!

 

 

Unngå øyekontakt, Nora Aschim
Noen bøker veit man at man kommer til å lese igjen og igjen gjennom livet. Unngå øyekontakt er en av dem. Aschim beskriver tankebanene til hva jeg skjønner er en ung, psykisk sjuk person, på en smertefullt gjenkjennelig måte, uten en eneste klisje. Jansson-referansene er også svært vellykket benyttet. Diktsamlingen framstår både eksperimentell og helstøpt på samme tid.


Trilogien, Jon Fosse
Egentlig tre separate romaner som fint kan leses som én, svøpt i et slør av drøm, kjærlighet og sorg. I Fosses univers er kjærligheten sterkere enn død og moral, og uvirkelig håpefull.

 


Senteret, Victoria Durnak
Språket til Durnak er fascinerende, freidig og ærlig. Komposisjonen i denne romanen er glimrende, med passende stikk til nettverden og samfunnet generelt sine krav til hvordan man bør leve livet sitt. Selv om handlingsløpet til tider faller gjennom som noe urealistisk, er Senteret stillferdig spennende og engasjerende.