Medio mars

I dag feirer vi livet og mangfold med #rockesokk 🙂

Skjermbilde 2017-03-21 kl. 10.03.10

Hva jeg har lest oppsummert i én setning og ett sitat (med noen unntak)

Satelittmenneskene, Katalysatormordet& De fem fyrstikkene, Hans Olav Lahlum
Spennende, underholdende og interessante krimbøker i Agatha Christies ånd ❤

Mare, Kristin Sørsdal
Denne romanen er sår uten å bli sentimental, og uhyre aktuell om flyktningkrisa og hvordan vi som europeisk eller vestlig samfunn prøver å løse den, mer eller mindre vellykket og medmenneskelig.
“(…) at Europa vil sende militærskip mot folk på flukt, at straumen allereie har byrja å endre kurs og snart er tilbake igjen til den livsfarlege ruta frå Libya, den som aldri har stoppa sjølv om tv har hatt realityshow frå Balkan gjennom heile seinsommaren.”

Elskede Poona, Karin Fossum
Å, elskede Fossum! Nå skal jeg kanskje ikke ta i for mye, for jeg har verken lest mye krim eller mye Fossum i mitt liv, men denne boka er en veldig god kombinasjon av roman- og krimsjangeren i kraft av å være fortvilende virkelig, nedstemt og uløselig, og skrekkelig sympatisk. (Dette kan være en bok man enten elsker eller hater, av internett å dømme, så den passer kanskje ikke den “typiske” krimleseren. Med det mener jeg de som nå står i kø og sikler over en bok med bilde av en bjørnefelle på).

Ly, Tomas Espedal
Om man ikke har lest Espedal før, kan Ly være en fin måte å kastes inn i det rastløse og noen ganger fortvilte, men også utsøkt poetiske og egenartede språklige universet hans.
“Vår verden må den skal den vil forandres.”

Välkommen till Amerika, Linda Boström Knausgård
Fra første setning er du inne i det vonde, tette og paradoksalt lyse rommet Boström Knausgård mesterlig skaper med de få sidene i denne romanen.
“Pappas död var en triumf för mig och Gud. Det var vårt första samarbete.” 

Bonsai, Alejandro Zambra
En kort, konsis, kynisk og humoristisk liten bok om ulykkelig og evig kjærlighet.
“Slutten på denne historien burde gi oss illusjoner, men den gjør ikke det.”

Kan jeg bli med deg hjem, Marie Aubert
Tittelen på denne novellesamlinga gir en god pekepinn på hvor sårbare alle personene i tekstene gjør seg sjøl i svært gjenkjennelige, pinlige og omveltende punkter i livet.
“Du skulle faen meg skamme deg, hermer jeg. Sjåføren snur seg og ser på meg. Kjør, da, sier jeg. Jeg skammer meg ikke, tenker jeg mens bilen svinger ut i Trondheimsveien igjen. Jeg gjør ikke det.”

Primo mars

Jeg er i en slik forfatning for tida at det eneste jeg gjør er å se på TV, strikke og lese bøker. Det er nesten pinlig at jeg ikke har lest flere bøker, men jeg har til gjengjeld sett alt av Elementary på Netflix (moderne vri av Conan Doyles gamle krimhelt, med Lucy Liu som Joan Watson (ikke la deg avskrekke av det, jeg holdt på å gjøre det)), oppdatert meg på Miss Marples siste (bor fortsatt i St. Mary Mead, er fortsatt amatørdetektiv og fortsatt best spilt av Geraldine McEwan (har ikke sett Angela Lansbury og Margaret Rutherford sin tolkning, riktig nok)) og strikket tre og en halv sokk.

Apropos Angela Lansbury, a.k.a. J.B. Fletcher, dette oppmuntringsbildet fikk jeg av min favorittillustratør Tini ❤

JB Dalby

Vurderer sterkt å bytte sveis og få eldre dame-stil.

Hva jeg har lest oppsummert i én setning og ett sitat

Det ble en rotte!, Maia Kjeldset Siverts
En ærlig, utforskende og morsom tekstsamling om det absurd djupe og enkle i det menneskelige i møte med andre, sofaer som nekter og biler man elsker.
“Hun ble til støv i armene hans. Da han åpnet vinduet litt senere på kvelden, så han at alle stjernene lyste. Han var ikke redd for å miste noen. Det eneste han var redd for, var å sette noe i halsen og dø. Han ville dø ung, men ikke så ung, ikke i dag. Og helst på en pen måte.”

(Bonussitat: “Hun ventet på ham i ni år. Han kom det tiende året. Da hadde hun akkurat rukket å skifte til joggedress, hun satt og leste Proust og ville egentlig ikke ha besøk.”)

Ollis, Ingunn Thon
Jeg vil klatre opp på en fjellknaus og holde denne boka opp slik Rafiki holdt oppe Simba i Løvenes konge, og jeg håper denne debuten får søsken. (Se mini-omtale på Instagram – langomtale kommer nok etter hvert).
“Ollis står på badet med auga att, halvvvegs lent over vasken og med tennene blotta i eit glis slik at tannbørsten kjem til. Ho gløttar litt på det eine auget og ser seg sjølv i spegelen. Det bleike andletet, mellomrommet mellom framtennene og det rosa bustehåret. Eigentleg er håret lyst. Rosafargen er berre resultatet av eit av forsøka hennar, som ikkje gjekk heilt som det skulle. For å seie det slik: Ingen har klart å lage ein sjampo som held håret reint i over ein månad, men Ollis har i alle fall prøvd.”

Syv somre og femten vintre, Ylva Ambrosia Wærenskjold
En alvorlig diktsamling som er på sitt beste når den kombinerer de tilsynelatende sanne og objektive utsagnene fra en barnevernsmappe med jeg-personens poetiske funderinger.
“jeg er det hånden treffer
jeg er det din hånd treffer
jeg er det som treffes av din hånd
jeg er hånden, truffet”

Menneskefluene, Hans Olav Lahlum
Herlig nostalgisk lettvekter, skapt for oss som setter større pris på mysterier enn trillere, og sarkasme heller enn blod og gørr.
“Det finnes en del mennesker som en eller annen gang i livet har opplevd noe så vanskelig og smertefullt at de aldri kommer over det. De blir menneskefluer, og nesten hele deres tilværelse kommer senere til å kretse rundt det som skjedde.”

Medio februar

Denne uka har jeg endelig fått høre sendinga hvor Dag Johan Haugerud offisielt ble tildelt P2-lytternes romanpris og frydet meg over å høre litt mer om romanen som foreløpig troner som min favoritt i 2017. Haugerud er befriende jordnær, og det samme kan kanskje sies om Enkle atonale stykker for barn?

I tillegg har jeg fått med meg at Vigdis Hjorth desillusjonerer i Morgenbladet.

Tenk om vi befinner oss like forut for den store forandringen? At vi er mange ensomme sjeler, fremdeles forblindet, men på nippet til å åpne øynene for den store forandringen?

Utover det har jeg hovedsakelig pushet bøker, og da først og fremst ovennevnte roman og Svikne dagar, på intetanende ettermiddagshandlere.

Hva jeg har lest oppsummert i én setning og ett sitat

Overskuddet – fabrikken, Leslie Kaplan (Oversatt av Hanne Ørstavik)
Genialt forstyrrende om en gjentakende, mekanisk og abstrakt/konkret tilværelse.
“Tiden er et annet sted : i hodet eksisterer bare rommet, uendelig, og alt liv, presset sammen, komprimert som en død stein.”

Svikne dagar, Elena Ferrante (Oversatt av Kristin Sørsdal)
Intenst og oppslukende om Olga som forsøker å overleve å bli forlatt av sin mann.
“Ei kvinne kan lett drepe nokon på gata, midt i ei folkemengde, ho kan gjere det mykje lettare enn ein mann. Valden hennar liknar ein leik, ein parodi, ein upassande og litt latterleg bruk av den maskuline viljen til å gjere vondt.”

Luftmensch, Joanna Rzadkowska
Tidvis tankevekkende og fasinerende.
“(…) en god ryggmuskulatur er ferskvare” 

Alt som ikke har blitt tjoret fast, Eirin Gundersen
En omsluttende, særs finjustert tekstsamling som umerkelig fletter sammen fortid og nåtid, visdomsord og usikkerhet.
“Jeg bøyer meg over den gamle gravsteinen; skriften er ikke lenger synlig.
Jeg legger blomstene ned. Et lite barn springer ut fra den hvite kirka, fra tankene,
fra hendene mine – jeg gir henne et navn, en barndom, en historie, et ansikt.”

Bare to pod-er du må sjekke ut.

Jeg bare tenkte at hvis du skulle lure på hva hele greia med litteratur er, så kan du ta deg et par timer med to kloke menn som krangler litt og/eller to kloke damer som er ganske enige, på øret.

Disse er henholdsvis Frode Helmich Pedersen og Tomas Espedal som blant annet diskuterer hvorvidt virkelighetslitteraturen fører til litteraturens endelikt, og som kommer med gode argumenter som gjør det helt umulig å være helt enig med noen av dem, og som diskuterer det moralske ved å framstille virkelige personer i romaner. (Man får også en slags Samtidslitteratur 101 av Espedal).

Og to av mine favoritter i verden, Toril Moi og Vigdis Hjorth, som i all hovedsak bare nailer hva litteratur er og bør være i mine øyne (ører) og får nok en gang Aftenposten (og flere med den) til å gremmes over sin graving etter den allmektige sannheten. I tillegg så nevner de Wittgenstein og Freud mange nok ganger til at du kan hake av dagens inntjening av kulturkapital.

Det kan godt hende jeg av og til har dårlig samvittighet, det skal jeg innrømme, men forfatterskapet har det ikke. – Vigdis Hjorth

 

Er Knausgård morsom?

Teaterstykket Min kamp går på DNS for tida (Riksteatret ❤) og jeg så det her om dagen. Jeg må innrømme at jeg gikk til min stol i salen med blandede følelser. For noen år tilbake pløyde jeg meg gjennom Min kamp 1-5, frydet meg over nye, gode refleksjoner og fant bemerkelsesverdig lite sympati å gi til hovedpersonen Karl Ove. Dette gjorde det mildt sagt vanskelig å lese, og da jeg sto foran klumpen av en bok som bind 6 jo er, sa jeg hei, men nei. (Disclaimer: Min kamp 1 er noe av det beste jeg har lest, men etter den gikk alt dønn nedover).

Paradoksalt nok hadde jeg nærmest stikk motsatt opplevelse av teaterstykket Min kamp. Refleksjonene rundt Mein Kampf, Hitler, livet og litteraturen, familieforhold, barn og ektefeller, som skuespillerene upåklagelig og imponerende framførte, gikk litt over huet mitt. Det jeg ville se var den flerfaseterte, sårbare, kloke og morsomme (!?) Karl Ove. Han fikk meg til sitte ytterst på stolen gjennom de vel to timene stykket varte. Og jeg lo og gråt om hverandre, som dem sier.

min-kamp-2
Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rubeck. Foto: Erik Berg

Et annet aspekt ved “virkelighetslitteratur”-debatten har derfor gjort seg gjeldende for meg: Kan det at man har en idé om hvordan en person er, ødelegge ens opplevelse av personens virkelighetsnære romaner?

Det kan se ut som at jeg har misforstått hele Karl Ove-karakteren, og begynt å mislike ham fordi jeg har hørt ufordelaktige rykter om Karl Ove Knausgård.

Teaterstykket forespeilet konkrete scener som jeg gjenkjente fra romanene. Der hvor Karl Ove var morsom og sympatisk, og man fikk lyst til å stryke ham littegranne over det uregjerlige håret i teaterstykket, husker jeg at jeg fikk avsmak for ham i romanen. I romanen var han selvopptatt og tenkte for stort om seg sjøl; nærmest narsissistisk. Misforstå meg rett, han var akkurat det samme i teaterstykket, men samtidig klarte Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rubeck å framstille ham mer sår, mer prøvende og mye mer morsom enn jeg har oppfattet ham i romanen.

Hovedspørsmålet mitt blir til slutt: Manglet Karl Ove disse egenskapene i romanene (jeg tviler) eller var det jeg som ikke så det (er redd for det)? Oppfølgingsspørsmål: Må jeg lese romanene på nytt?

Hellane, Henning!

(Ja, jeg er også litt sånn flau over bokstavrim-overskriftene mine, men once you’ve done bokstavrim, you can’t stop).

I utgangspunktet handler Henning H. Bergsvågs siste diktsamling om tidenes oftest dokumenterte tema: Kjærlighet – brudd. Desto mer imponerende er det da at Bergsvåg klarer å gi en helt unik opplevelse av tematikken.

bergsva%cc%8agHenning H. Bergsvåg
Du er ikke her
Dikt
Gyldendal 2016

Du er ikke her handler også om forsøket på å språkliggjøre noe av det vanskeligste man har opplevd og definere en man fortsatt elsker, som ikke lenger elsker en. Ønsket om å kunne skrive om historien ligger og vaker i venstremargen. Det virker som om jeg-personen skriver diktene i et fortvilt forsøk på å holde på kjæresten sin, og i tillegg for å kunne gi slipp eller få en forståelse av bruddet. Bergsvåg klarer å beskrive følelser på en så presis måte at språket blir som en skikkelse i seg sjøl. Jeg vil holde rundt setningene og trøste dem.

Etter å ha brukt fem år av livet nesten utelukkende på å lære hvordan man skal finne kritikkverdige elementer i tekst, finner jeg det bemerkelsesverdig å lukke permene på ei bok og innse at øynene bare har sklidd gjennom teksten. Jeg gir aldri terningkast, men Du er ikke her er på toppen av pallen, best i klassen og først over målstreken.

2017 begynte med en bunke av diktsamlinger på nattbordet, og denne har vært den som har utmerket seg mest. Som kvasibergenser er jeg stolt av å tenke på at en av samtidens beste poeter er fra den samme byen som jeg bor i.

*”hellane” er for øvrig et bergensk kraftuttrykk passende for å indikere begeistring over diktsamlinger man ikke helt klarer å slutte å skryte av.

Diagnose: Fiction FOMO

Eller So many good books, so little time.

For noen dager siden oppdaterte Kim Kardashian Snapchat-storyen sin med at ho hadde FOMO da vennene skulle ut og ho dessverre måtte bli hjemme fordi ho nettopp hadde tatt en spray tan. Alle som keeper up veit at Kim ikke har oppdatert etter ranet som skjedde for en ukes tid tilbake, men ho er tydeligvis fortsatt i tankene mine. Da jeg traff på uttrykket “fiction FOMO” via en blogg, kjente jeg meg for første gang igjen i en følelse Kim Kardashian har hatt (er overbevist om at Kim og jeg deler få andre følelser; jeg har for eksempel aldri grått når jeg har mistet øredobber i basseng, og aner heller ikke hvor slitsomt det er å bære på en forlovelsesring til flere millioner dollar).

Når det kommer til skjønnlitteratur er min “fear of missing out” stor. Særlig nå når jeg tar et ganske intensivt kurs via Fagskolen for bokbransjen (som jeg skal skrive mer om seinere), føler jeg på at økonomioppgaver, jusundervisning og sosiale forpliktelser stjeler fra den lille tida jeg gir meg sjøl til å lese bøker, og FOMO-en blir til tider altoppslukende (for eksempel er nesten Tanum ved trikkestoppet i Bogstadveien snart nødt til å ta bort Året av Tomas Espedal fra vindusutstillinga, ellers må jeg slutte å ta trikken i frykt for å anskaffe nok en bok jeg bare mååå ha).

Bokmerkeraden min er full av anmeldelser av bøker som jeg må vente med å lese til jeg har lest den omtalte boka og bokbunken vokser som aldri før. Den onde FOMO-sirkelen gjør at jeg akkumulerer bøker som en person som trenger en intervention, og at TV3 kommer hjem til meg og lager reportasje slik at jeg kan få gratis opprydding i bok-kaoset. Jo større bunken blir, jo vanskeligere blir lesevalget.

Derfor ender jeg opp med trilemmaer som dette:

fomo

Hvordan skal man velge mellom en tidløs klassiker, en ny diktsamling som alle skryter opp i skyene, og debutboka til en talentfull og ikke minst supersympatisk barne- og ungdomsbokforfatter?